"Dette er ikke lett"
•••
Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden.
Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
Jeg ligger i senga og sukker for meg selv. Tårene renner mens øynene er festet på skjermen foran meg. @/marcusandmartinus la ut et bilde på instagram for 23 sekunder siden og de har allerede fått 96 345 likes.
Det har gått over to måneder siden jeg så dem sist. To måneder siden jeg fikk drømmen min oppfylt. Og to måneder siden Martinus Gunnarsen kysset meg.
Det er grunnen til at tårene renner. I morgen skal jeg på min første konsert, etter hendelsen. Da kommer jeg til å bli sett på som bare en fan. De har glemt meg, rett og slett.
I tillegg har jeg fått rundt 20 k følgere på instagram. Det må ha vært fansen Martinus møtte på senteret i New York, som har spredd et rykte. Eller i verste fall noen av de som så kysset.
"Ååååååå!" roper jeg og kaster telefonen ned på senga. Helst ned på gulvet, men da måtte jeg ha kjøpt meg en ny for egne penger, hvis den hadde knust. Jeg slokker den hvite nattbordslampa mi og drar dyna godt rundt meg. Dyna med Marcus og Martinus trekk på seg.
Jeg har egentlig ingen grunn til å være sur. De kan jo ikke huske hver eneste fan de møter! Men de trengte heller ikke å gi meg et håp. Håp om at de faktisk bryr seg om meg. Jeg sukker før jeg motvillig lukker øynene.
16.Januar Klokka05:55
"Maja?" sier mammas svake stemme og dulter meg i ryggen.
"Jeg vil ikke dra i dag.." Jeg vil dra, men samtidig ikke.
"Ikke dra?! Hva er det for noe tull! Jeg hadde aldri trodd at du skulle si det, Maja"
"Men.."
"Nei, du skal dra. Du har ikke fått meg opp av senga halv seks om morgenen, for ingenting altså" smiler hun. Noen ganger er jeg overlykkelig for at jeg har mamma.
Hun vet at jeg ikke liker å ta egne valg i sånne situasjoner, så at hun gjør det, gjør det enklere for meg. Får håpe at ingen vet hvem jeg er lenger.
Jeg smiler til henne før jeg kaster meg opp av senga og begynner på "gjøre-seg-klar-til-konsert" prosessen.
Etter en stund ved sminkebordet og i garderoben, ender jeg opp med dette antrekket :
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Sminken blir et tynt lag med foundation, ganske mange lag med mascara, eyeliner og en matt leppestift.
"Mammaaaa! La oss dra, jeg er klar!" roper jeg, mens jeg går ned trappa.
"Neimen, så fin du er vennen!" stråler hun og kysser meg på kinnet. Jeg tørker det vekk med en gang, og går heller ut i bilen.
•••
Etter 1 time med fly og 3 timer med bil, er jeg endelig på Voldsløkka.
"Ah herlig å være i Oslo igjen" sukker jeg for meg selv etter jeg har satt meg innenfor gjerdene. Jeg sjekker telefonen og ser at klokka er 10:30, noe som betyr at det er nøyaktig 24 timer til konserten begynner. Ja du hørte meg, jeg skal overnatte.
•••
"Hei" hører jeg en jente si og like etter kjenner jeg et dult i skulderen. Jeg åpner øyene sakte og ser en blond, ganske pen jente stå foran meg.
"Hei, hvor mye er klokka?" spør jeg gnir meg i øynene. Jeg kikker meg rundt og ser at ingen har sneket foran meg, og heller lagd en lang kø på rundt 4 tusen, bak meg.
"Ehm litt over tre" Jeg nikker og smiler til henne.
"Hvilken dato?"
"17. Januar" ler hun og strekker frem hånden sin.
"Jeg er Linzey. Sov du her i natt?" Jeg tar den og gir henne et fast håndtrykk.
"Ehm ja. Jeg heter Maja" Hun smiler enda mer, før hun lener hodet sitt inn mot gjerdene.
•••
Jeg står presset opp til gjerdet igjen, men denne gangen prøver jeg å danse til musikken som spilles fra høyttalerene. Konserten har enda ikke begynt, så musikken som spilles er selvfølgelig Justin Bieber.
Jeg og Linzey står å ler oss i hjel, for ingen av oss får gjort en eneste bevegelse, uten å få vondt. Helt ut av det blå, dukker Jon opp på scenen.
"Vi har noen tekniske problemer, så konserten er blitt utsatt med et kvarter" sier han inn i den lille mikrofonen sin. Alle blant publikum buer på han, ikke jeg. I stedet snur jeg hodet mitt rundt og kjefter på dem. Da jeg snur meg tilbake igjen, står Jon å kikker på meg.
Jeg smiler, vinker og roper navnet hans, men han bare snur seg og skyndter seg av scenen.
Rundt meg har folk sluttet å bue, men skriker heller på meg. Ord som: "jævla bitch" "vi kan skrike hva vi vil" "du bestemmer ikke over oss"
"Herregud så barnslige" hvisker jeg til Linzey som nikker seg enig. Jeg lukker alle stemmene ute og konsentrerer meg om musikken. Men etterhvert er det et spørsmål som hjernen min fanger opp.
"Er ikke det hun jenta som er sammen med Martinus?" hvisker noen bak meg. *Faen. De vet hvem jeg er*
"Nei, eller jeg vet ikke" hvisker en annen tilbake.
"Jeg er ikke sammen med Martinus" sier jeg usikkert og snur meg mot dem. - - - - - - ~ Spis en potet ~
Sry for mye hopping men vil ikke akk at delene skal bli dødskjedelig, så håper d går greit <3
