Spill av <3
•••
26. Januar 2018
Klokka 01:34
~ Majas perspektiv ~
"Maja" hører jeg en stemme hviske-rope inn i øret mitt. Jeg skvetter til og grynter når jeg ser at det er Marcus som står ved sengen min. Martinus og Marcus fikk gjesterommet, som ligger vegg-i-vegg med mitt.
"Kom" befaler han meg og tar tak i armen min. Jeg river den ut av grepet hans, og gjemmer den under dyna.
"Nei"
"Jo" Marcus tar tak i dyna og river den av meg. Heldigvis har jeg tatt på meg pysj. Marcus drar slappe og trøtte meg gjennom huset og ut av utgangsdøra.
"Hva driver du med?" freser jeg så trøtt som jeg er. Jeg bråstopper og river hånden min ut av grepet hans.
"Jeg vil vise deg noe" sukker han, før han tar tak i beina mine, og slenger meg over skulderen sin.
"Marcus! Slutt!" hyler jeg av glede, og jeg glemmer helt at jeg er trøtt. Marcus ler sammen med meg og kaster på håret sitt.
Etter en fem minutters gåtur, slipper han meg ned på det fuktige gresset. Jeg gisper og legger hendene mine foran munnen min.
"Marcus" hvisker jeg og går sakte bort til det Marcus har stelt i stand. Tre lys-lenker er festet mellom to trær, som bøyer seg over til hverandre, slik at det dannes et tak. Under trærne står det en liten trebenk med et bord foran seg, som er dekket med frukt og bær, en glassflaske med vann, og en skål med smeltet sjokolade.
Noen små lyskuler er plassert rundt om på det lille bordet, og roseblader er spredd utover gresset.
"Marcus" hvisker jeg igjen, og snur meg mot han.
"En perfekt jente som deg, behøver å bli behandlet som en prinsesse" smiler han, før han kysser meg svakt på kinnet. Han legger håndflaten sin mot korsryggen min, og fører meg mot bordet.
Det er helt mørkt ute, utenom lyslenkene. Man kan høre svake gresshoppe-lyder i det fjerne, og stemningen rundt meg og Marcus er behagelig.
Kledd i den korte, rosa kose-shortsen min og den hvite t-skjorta mi, setter jeg meg ned på benken.
Etter en stund med prating, latter og spising, drar Marcus frem en gitar bak det ene lyslenke-treet. Han smiler stort til meg, før han drar fingrene sine over gitarstrengene.
"Heart beats fast colors and promises
how to be brave
how can I love when I'm afraid to fall
But watching you stand alone
All of my doubt suddenly goes away somehow
One step closer
I have died every day waiting for you
Darlin' don't be afraid
I have loved you for a thousand years
I'll love you for a thousand more
And all along I believed I would find you
Time has brought your heart to me
I have loved you for a thousand years
I'll love you for a thousand more" synger han hest. Tårene renner sakte nedover kinnene mine.
"Det er det fineste noen noen gang har gjort for meg" hikster jeg, og Marcus drar meg inn i en klem. Han stryker meg sakte over håret og lar meg gråte ferdig. Jeg trekker meg vekk fra han og tørker tårene som nå har sluttet å renne.
Plutselig reiser Marcus seg opp, og drar frem en lapp.
"Jeg vet at jeg har gjort ting vanskelig i livet for deg. Jeg vet at jeg har gjort deg glad. Jeg vet at jeg har fått deg til å gjøre dumme ting. Jeg vet at jeg har fått deg til å føle deg bra. Jeg vet at jeg har fått deg til å gråte. Jeg vet at jeg har fått deg til å smile. Jeg vet at vi har en fremtid sammen. Jeg vet at vi vil ha vanskelige tider. Og jeg vet at jeg elsker deg av hele mitt hjertet" smiler Marcus og putter lappen tilbake der hvor han trakk den opp.
"Marcus, du er bare helt fantastisk" hikster jeg nok en gang, og tårene starter å renne igjen. Marcus legger en hånd på hver sin side av hodet mitt og stirrer meg dypt inn i øynene. Aldri har jeg sett hvor vakre de er.
Brunfargen som blander seg inn med oransje. De glitrer i lyset fra lys-lenkene.
Først nå innser jeg det. Brikken som mangler for å gjøre puslespillet helt, blir endelig dyttet på plass. Puslespillet jeg trodde bare trengte to brikker, men trengte i stedet tre, for å se hva som virkelig vistes på bilde. Det er som om jeg for første gang legger merke til at jeg har blitt presset ned mot en feil brikke hele tiden, i stedet for mot den riktige. Jeg har lurt meg selv hele tiden til å tro at Martinus er den riktige. Jeg har dyttet vekk alle tankene om Marcus, og fokusert fullt og helt på Martinus. Han jeg trodde var min store kjærlighet.
Da skjedde det. Marcus Gunnarsen kysset meg med en lidenskap jeg aldri hadde følt før. Han var den rette brikken.
-,'~ _ SLUTT _ ~',-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet, for siste gang :( ~
Buhu :(
Ha det mine nydelige lesere <3
Takk for alt <3
Holder på å skrive på en ny historie, som jeg skal publisere snart
("avslutter" ikke denne boken før jeg har lagt ut den nye historien)
Stay tuned
(: V & C :)
Ord: 880
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
