•••
24. Januar 2018
Klokka 12:34
~ Martinus Perspektiv ~
Marcus kom ikke hjem i går. Mamma sa han hadde sagt han skulle bort til Jesper, en av vennene våres. Noe som han pleier å gjøre hver gang han har mye å tenke på. Jesper er en venn man kan lufte ut tankene sine til.
Jeg kaster et kort blikk på Maja som ligger i den grå sofaen, med øynene lukket. Jeg smiler svakt for meg selv, før jeg finner frem den gullbelagte telefonen min og taster inn koden.
Til Marcus
Vi må snakke...
Fra Marcus
Helst ikke.
Tror ikke jeg
klarer å snakke med
noen som har forbindelse
til Maja akkurat nå...
Hvertfall ikke deg...
Til Marcus
Det er viktig.
Jeg kan ikke la være å blande meg.
Jeg klarer ikke seg deg sånn her.
Hvertfall ikke når jeg vet at jeg
er en av grunnen til det.
Du er broren min...
Fra Marcus
Greit...
Møt meg på
gressbanen om 10...
Lest 12:41
Jeg reiser meg sakte opp fra sofaen, og går ut i gangen.
"Hvor skal du?" høres det fra stua. Like etter står Maja i døråpningen, ført i de grå koseklærne sine.
"Bare ut en tur. Jeg kommer tilbake om ikke så lenge" svarer jeg og kysser henne raskt på kinnet.
"Ha det" mumler hun, før jeg lukker døra bak meg og finner frem den blå sparkesykkelen min, med svart mønster på. Jeg steller meg oppå den og sparker meg fremover på asfalten.
•••
Jeg skimter en svart skikkelse sittende på det kunstige gresset, og ser med en gang at det er Marcus. Den hvite "purpose" hettegenseren hans er lett å kjenne igjen.
"Hei" sier jeg med et smil, slenger fra meg sparkesykkelen, og setter meg ned ved siden av han.
"Unnskyld Martinus" hvisker han og møter blikket mitt. Øynene hans er hovne og røde. Jeg svarer han ikke, bare trekker han inn i en klem.
"Jeg er så lei meg for at jeg alltid må ødelegge for deg. Hvorfor kan ikke jeg bare være en snill bror, som lar deg ha kjæreste?" hvisker han med sprukken stemme, mot skulderen min. Jeg trekker meg forsiktig tilbake, slik at klemmen brytes, og drar meg forsiktig gjennom håret.
"Marcus, jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg merker det på både deg og Maja, og jeg vet ikke helt hvordan vi skal løse det"
"Jeg skal skjerpe meg. Jeg lover" nikker han, og flytter blikket ned på gresset igjen.
"Marcus..." prøver jeg.
"Jeg mener det. Jeg skal prøve å skjule følelsene mine for Maja, men jeg kan si med en gang, at jeg aldri kommer til å miste dem" Marcus ser opp på meg igjen. Blikket hans er dønn seriøst. Jeg nikker svakt og legger meg ned på ryggen. Marcus legger seg ned ved siden av meg.
"Hvordan er det egentlig å vite at kjæresten din elsker en annen, i tillegg til deg?" spør Marcus nervøst. Jeg snur hodet mitt slik at vi ligger ansikt mot ansikt, og puster dypt.
"Helt ærlig. Jævlig. Men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil ikke gi slipp på henne" sukker jeg, og kjenner tårene presse på. Det er ikke en fin følelse å vite at jeg ikke er den eneste hun vil ha.
*Så lenge hun velger meg over Marcus*
"Unnskyld" mumler Marcus og setter seg opp igjen.
"Du kan ikke styre følelsene dine" svarer jeg lavt, og ruller meg rundt på magen, legger ansiktet mot gresset.
"Jeg burde i hvertfall kunne styre dem unna kjæresten din" hører jeg Marcus mumle så lavt, at man nesten kunne tro at han tenkte høyt. Men jeg vet han vil jeg skal høre det.
"Sant det" svarer jeg.
"Unnskyld" Jeg snur meg mot Marcus, og lar være å svare han. For jeg kan ikke si ''det går bra", for det gjør det ikke. Jeg kan heller ikke si "det går ikke bra, unnskyld". Da er det bedre å la være å si noe.
"Dere må snakke sammen igjen" insisterer jeg.
"Jeg vet"
•••
~ Marcus Perspektiv ~
Jeg åpner ytterdøra vår, og tar av meg bomberjakka og skoene mine. Jeg retter på purpose genseren min, og ser meg en rask gang i speilet som henger over skohylla.
Martinus bestemte seg for å gå i butikken for å kjøpe noe godt til Maja. Han sa han skulle snakke med henne i kveld om følelsene hennes for meg. Det kan gå begge veier. Enten ender de opp med å krangle, eller så klarer de å få klarnet opp i ting.
Jeg går ut av den store gangen vår, og videre inn til stua. Plutselig kjenner jeg to armer klemme hardt om meg, og jeg blir dyttet bakover. Maja graver hodet sitt i skulderen min og strammer grepet om meg. Jeg samler meg av den plutselige handlingen hennes, og klemmer henne tilbake.
"Unnskyld, unnskyld, unnskyld!" hvisker hun mot kragebeinet mitt. Jeg stryker henne en gang gjennom håret.
"Nei Maja. Jeg skal skjerpe meg" sier jeg, og drar hodet hennes vekk fra meg. Hun setter de grønne øynene sine i mine, og rynker panna.
"Hva mener du?" spør hun, og trekker seg ut av klemmen.
"Jeg skal la deg og Martinus være i fred, uten at jeg ødelegger for dere"
-
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Skal prøve å få postet en del til i dag, pga denne delen er kjedelig :)
(: V & C :)
Ord: 890
VOCÊ ESTÁ LENDO
Is it okay?
Fanfic"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
