~ Spill av videoen for mer innlevelse ~
•••
23. Januar 2018
Klokka 22:03
~ Majas Perspektiv ~
Jeg reiser meg opp fra senga, og går raskt bort til vinduet. Det regner ute. De blanke regndråpene som plasker svakt på vindusruta, gjør alt bare vanskeligere.
Alt for mye å takle. Fire enkle ord, med så stor betydning.
*Jeg elsker deg, Maja*
Jeg snur meg mot Marcus igjen, som sitter og ser med blikket ned i det beige dynetrekket. Han fikler med fingrene sine igjen.
Jeg setter meg ned ved siden av han igjen, og puster dypt. Jeg kjenner hånden til Marcus smyge seg oppå min, men jeg trekker den fort unna.
"Marcus... Jeg elsker deg" sier jeg endelig, og bryter stillheten. Marcus hever blikket sitt sakte og jeg blir møtt av noen glassblanke, nydelige øyne.
"Maja..." sier han lavt, og kniper øynene sine igjen.
"Men jeg kan ikke" hvisker jeg og snur hodet mitt vekk fra han. Jeg kan ikke møte blikket hans.
"Hvorfor...? Hvorfor kan du ikke gi slipp på Martinus og heller la meg ta over jobben med å ta vare på deg, passe på deg, elske deg?" Jeg hører på stemmen hans at han kjemper mot lysten til å gråte. Han legger en skjør finger på kjeven min, og dytter hodet mitt svakt mot han igjen.
Han drar fingeren sin vekk, og jeg ser ned i fanget mitt.
"Fordi... Jeg... Jeg elsker Martinus" mumler jeg og kjenner tårene presse på.
*Dette er ikke lett. Jeg kommer til å såre Marcus*
"Men du elsker meg også" prøver han med en desperat stemme.
"Men Martinus vil alltid være den jeg hører sammen med. Vi er som to puslebrikker. Vi passer ikke med noen andre enn med hverandre" hvisker jeg og kniper leppene mine sammen.
"Maja..." Jeg ser opp på han. To tårer triller ned fra hvert øye i det nydelige ansiktet hans.
"Marcus, nei, ikke gråt" Jeg stryker tårene forsiktig bort med genser-ermet mitt og han setter øynene sine i mine. Jeg klarer ikke å dra blikket mitt bort. Øynene våres er låst, og ingen finner nøkkelen. Ingen leter etter den heller.
"Vet du hvor vanskelig det er å se dere sammen? Hvor vanskelig det er for meg å se broren min sammen med jenta jeg elsker, å vite at hun elsker han like mye som han gjør? Hvor vanskelig det er å se broren min ta det kjæreste jeg aldri fikk eie, rett foran øynene på meg? Jeg vet at første gangen vi møtte deg, var jeg kjempe gira på at Martinus skulle få følelser for deg, og at dere skulle bli sammen, men jeg har endret mening. Jeg har blitt kjent med deg, og oppdaget hvor fantastisk du er, og funnet ut av at den gutten som får deg, kommer til å bli den lykkeligste gutten i verden. Jeg ønsker å være den gutten" Stemmen hans er gråtkvalt, og det renner bare fler og fler tårer nedover kinnene hans.
"Marcus..." Jeg prøver desperat å tørke bort tårene hans, men Marcus stopper meg. Han tar tak i begge hendene mine og legger dem i fanget sitt. Tårene som ble nedkjempet i stad, har nå tatt over seieren. Tåre på tåre renner fra øyekroken min.
"Maja jeg elsker deg fra månen og tilbake. Jeg trenger ikke luft, for jeg har deg. Du er den som holder meg i live. Det å vite at du aldri blir min, knuser meg innvendig, Maja. Det å vite at du aldri vil elske meg like mye som du elsker broren din, er som å vite at alle du er glad i, skal dø i morgen" sier han alvorlig og tørker tårene mine med tomlene sine.
"Jeg tilhører Martinus..." hvisker jeg nesten uhørbart og ser ned i fanget mitt.
"Og jeg tilhører deg! Hvorfor kan jeg ikke elske deg?" Stemmen hans er uutholdelig å høre på. Den knuser ordene jeg har i tankene, og får meg til å bare ville slenge meg rundt halsen hans, og si at jeg er hans.
Men jeg er sammen med Martinus, og jeg vil ikke gjøre samme feilen som sist gang. Jeg klarer bare ikke å såre flere mennesker, selvom jeg knuser en av de fineste personene jeg vet om, akkurat nå.
Jeg retter meg opp i ryggen, tørker tårene, retter på håret, og puster dypt.
"Marcus, jeg vil, og kommer alltid til å velge Martinus over deg" sier jeg og prøver å holde stemmen så stødig som mulig. Marcus retter hodet sitt opp igjen og ser på meg som om jeg nettopp rev ut hjertet hans og tråkket på det.
Han gir fra seg en hjerteskjærende lyd, før han legger hode sitt i hendene sine.
"Unnskyld Marcus" hvisker jeg og ser bekymret på han, der han sitter og gråter. Marcus løfter hode sitt opp igjen og kniper både leppene og øynene sine sammen, før han åpner dem igjen.
"Jeg vil alltid elske deg. Uansett om det gjør så vondt at jeg har lyst til å ta livet mitt, vil du alltid ha en plass i hjertet mitt" sier Marcus skjørt og setter blikket sitt i mitt.
"Jeg kan dessverre ikke si det samme om deg. For den plassen er allerede tatt"
-
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Vanskelig å skrive denne delen :(
Begynte nesten å gråte :(
JEG ELSKER DEN SANGEN BTW^^^
(: V & C :)
Ord: 882
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
