•••
22. Januar 2018
Klokka 06:43
~ Majas perspektiv ~
Jeg har ødelagt alt. Jeg fikk drømmen oppfylt, men gjorde den umulig igjen, bare noen få dager senere. Jeg er en heartbreaker.
Det er det folk burde kalle meg. Jeg burde egentlig skifte navn, når jeg tenker meg om. Eller sette det inn. Maja Heartbreaker. Navnet mitt kler det, som om jeg ble født til å være en som knuser andres hjerter.
Jeg har såret min bestevenn. Jeg har såret kjæresten min. Og det verste av alt, jeg har såret idolene mine. Jeg kan vel ikke kalles for en mmer lenger. Ingen, utenom noen få mmere, vet at jeg har vært sammen med Martinus. Eller de tror vel at vi fortsatt er det. Noe som vi ikke er, takket være meg.
*Gi en varm applaus for Maja heartbreaker, kjent som jenta som såret idolene sine.*
Tankene surrer rundt i hodet, der jeg sitter i lotusstilling, på en enkel seng. For under 24 timer siden, ble jeg plassert på gjesterommet, av Gerd-Anne.
Jeg har bare sovet i to timer, men er lysvåken. Følelsene som lengter etter å bli uttrykt, er det som holder meg våken.
Plutselig blir dørhåndtaket trykt hardt ned og inn kommer Marcus. Jeg skvetter til av den bråe handlingen hans, noe som gir meg tid til å sluke til meg hver eneste detalj ved han, uten at det skal virke åpenbart.
Marcus har på seg en hvit, enkel, t-skjorte, og en blå, stripete pysjbukse. Han kaster et kort, irritert blikk på meg, før han vender ryggen sin mot meg.
"Hva gjør du her?" spør jeg svakt. Ikke uvennlig. Helt nøytralt.
"Du er klar over at dette er mitt hus, og jeg har derfor krav på adgang til alle rom?" sier han og hever det ene brynet sitt, som om jeg er dum som et brød. Måten han får meg til å virke dum på, er ubehagelig.
Marcus vrenger av seg t-skjorta, og kaster den mot det hvite eike skapet, like ved siden av meg. Derfor blir han tvunget til å blotte den bare magen og brystkassa si, mot meg. Jeg klarer ikke å la være å nyte synet.
Marcus åpner skapdørene og kaster enkelt på det fine håret hans.
Akkurat da, skulle jeg ha ønsket at han bare hadde lagt seg over meg og presset meg ned mot lakenet. Lagt hele kroppsvekten sin på meg og massert de myke, varme, leppene sine mot mine. Men det går ikke nå, for jeg har ødelagt muligheten. Ødelagt muligheten med broren hans også.
Jeg tvinger blikket mitt vekk fra den muskuløse magen hans, og tvinger dem opp mot ansiktet hans. Øyekontakt er ikke et alternativ, i og med at hodet hans er inni skapet.
Da han stikker hodet ut av skapet igjen, og lukker skapdørene, ser jeg at Marcus prøver å skjule smilet sitt. I og med at jeg har sett det så mange ganger, er det lett å se når munnvikene hans går opp. Han smiler fordi jeg studerer kroppen hans, fordi han vet at han er deilig.
"Marcus, jeg er så..." Marcus avbryter meg ved å løfte håndflaten opp mot meg, som tegn på at jeg skal tie. Han snur seg rundt, uten å møte blikket mitt og det såkalte smilet hans, forsvant like fort som det kom. Han går med raske skritt mot døra som fører ut av gjesterommet, men stopper opp like foran den.
"Du har ikke noe du skulle ha sagt du, så det er ikke noe vits å prøve å unnskylde seg" sier han med blikket festet på døra foran seg, før han går ut av rommet jeg befinner meg i.
"Han hater meg" sier jeg lavt for meg selv, og drar meg frustrert gjennom det lysebrune håret mitt.
"Han hater deg ikke" lyder det en mannlig røst, fra den andre siden av døra. Døra åpner seg nok en gang, og inn kommer Kjell-Erik. Han ser medlidende på meg og setter seg ned ved siden av meg.
"Jeg vet du gjennomgår en tøff periode nå, Maja. Det gjør gutta mine også. Jeg ser at alle tre er deppa, har mindre energi, smiler mindre, henger ikke sammen lenger. Jeg har spurt Marcus og Martinus, men de sier at de ikke vil snakke med meg om det. Så derfor skal ikke jeg plage deg med slike spørsmål. Men jeg har bare et forslag" sier Kjell-Erik og smiler svakt. Jeg smiler tilbake og nikker, som tegn på at han skal fortsette.
"Siden dere ikke kommer så godt overens akkurat nå, tenkte jeg at det beste er om du drar hjem til Trondheim igjen. Jeg vet du bare har vært her i noen dager, men kanskje lengselen etter hverandre kan fikse problemene dere har nå. Både de med Martinus og de med Marcus. Jeg vet ikke hva de inneholder, men jeg tenkte at kanskje det var en god idé. Hva sier du?" Kjell-Erik smiler nervøst mot meg, og fikler med fingrene sine.
*Skjønner hvor Marcus har det fra*
Jeg stirrer sjokka på han. Jeg vil jo ikke hjem, ikke enda i hvertfall. Men han kan ha et poeng. Hvis jeg blir her på Trofors, har jo jeg mulighet til å se gutta når jeg vil, men hvis jeg drar hjem til Trondheim, blir det vanskeligere.
Lengselen etter å få være nær den andre, som Kjell-Erik mener, kan fikse problemene. Minnene og tankene du minnes på når du savner en, kan hjelpe forholdet vårt. Hvis ikke, er det kanskje ikke ment at vi skal ha noe med hverandre å gjøre?
"Ja, kanskje det er det beste for oss alle..."
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Kjell-Erik daaah, ikke still sånne spørsmål :(
Jeg liker at dere har begynt å bli litt aktive igjen, btw... Ily all <33
(: V & C :)
Ord: 970 (nå er jeg snill med dere altså)
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
