•••
21. Januar 2018
Klokka 21:57
~ Majas perspektiv ~
"Martinus hør på meg, det var bare et kyss!" Tårene presser på og stemmen min er svak. Marcus har allerede forlatt rommet, i og med at han forlot det da krangelen vår startet. Krangelen som har vart i sikkert ti minutter allerede.
"Et kyss?! Dere spiste jo hverandre opp jo!" Stemmen hans er skjør og ermet på genseren hans er kliss vått, etter alle tårene som han har prøvd å stoppe.
"Hvor mange ganger må jeg si det Martinus? Det var ikke ment sånn! Det bare skjedde!" Der kommer tårene. Jeg har bare lyst til å kaste meg rundt halsen hans, og bare glemme alt som har skjedd. Men jeg er gjort noe utilgivelig mot meg selv.
"Bare skjedde ja. Kan hende det er sant, men det forandrer ingenting. Du kysset broren min..." sier han lavt. Øynene hans er hovne og håret hans er blitt helt rotete, etter hvor mange ganger han har dratt gjennom det.
"Det var han som kysset meg!" roper jeg med tårene sprutende ut av øynene mine.
"Og du var med på det. Jeg så at dere begge hadde en fin stund. Ikke bare Marcus, Maja. Du også" Han ser ut som han skal til å knekke sammen og falle ned på gulvet. Da ville jeg ha trøstet han. Men det skjer ikke, og jeg får ikke muligheten til å vise at jeg bryr meg om Martinus. Han vil ikke la meg ordne opp i forholdet vårt. Han vil gå videre.
"Martinus" Jeg vet ikke hva annet jeg skal si. Jeg har sagt alt jeg har på hjertet.
"Maja, jeg kan bare ikke" Han sukker med skjelvende stemme og dekker ansiktet med håndflatene sine. Kroppen hans rister og skuldrene går opp og ned i en skakkende takt.
"Nei, pils" Jeg går bort til Martinus og prøver å ta tak i skulderen hans, men han rykker til akkurat i det kroppene våres møtes.
"Jeg kan ikke tilgi deg Maja" Han rygger bakover og treffer døra med et rykk.
"Martinus, nei... Du kan ikke gjøre dette mot meg! Plis" roper jeg febrilsk og går nærmere han igjen. Men stopper opp og drar meg panisk gjennom håret. Jeg kan ikke si at han er den jeg vil ha, fordi jeg vil ha broren hans også.
"Jeg vil, men jeg kan ikke" hvisker han og hikster høyt. Akkurat samtidig som meg. Ingen ler, som vi ville ha gjort hvis vi hadde vært venner. Men nå er vi på vei til å bli uvenner.
"Følg hjertet ditt" Jeg ser opp på Martinus, men han flytter blikket sitt med en gang det møter mitt. Snur seg helt rundt og legger begge håndflatene sine på døren. Han sukker tungt, før han åpner munnen igjen.
"Hjertet mitt viser ikke veien til deg lenger" Jeg legger hendene foran munnen min og gisper. Martinus kunne ikke ha sagt noe mer sårende. Jeg ser at han angrer seg, men han sier ikke unnskyld, eller noe annet som kan få meg til å glemme.
"Farvel Maja" er det siste Martinus sier, før han lukker døra. Lar meg være igjen alene, gråtende, på rommet som forandret alt. Jeg har nettopp mistet kjæresten min. Idolet mitt. Crushet mitt. Drømmen min.
Pusten blir dratt ut av meg, og jeg prøver å skrike ut smerten, men alt er lukket. Jeg strekker ut hendene og ser på de skjelvende fingrene mine, før jeg legger dem over ansiktet mitt. Synker sakte nedover veggen og trekker beina godt inntil kroppen min.
"Hva har jeg gjort?" hvisker jeg til meg selv. En tanke slår meg som et lyn og jeg sperrer opp øynene.
*Dette er Marcus sin skyld. Hvis han ikke hadde vært så egoistisk, og kysset meg, hadde dette aldri skjedd*
Jeg biter tennene sammen og kniper øynene igjen.
"Faen ta deg Marcus. Faen ta deg og de følelsene du har fått meg til å føle for deg"
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Unnskyld for så sene oppdateringer!! :((
(: V & C :)
Ord: 662
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
