•••
17. November 2018
Klokka 23:45
~ Majas Perspektiv ~
"Halloooooo?!" høres det fra døren, i det Martinus kommer inn på hotellrommet.
Filmen er nettop blitt ferdig og jeg har fortsatt hodet presset mot den varme brystkassa til Marcus.
"Hva har skjedd her?" Jeg løfter opp hodet mitt og ser på en skulende Martinus. Men blikket hans er på Marcus, ikke meg.
"Hva tror du?" Øynene til Martinus flytter seg ned til meg, i det ordene kommer ut av munnen min.
"Ehm" Han klør seg lett på nesa og stirrer på oss begge, for å få et svar.
"Martinus, slapp av! Vi så bare på film!" sier Marcus oppgitt.
"Og dere har hatt det koselig, ser jeg?" Martinus setter armene på hver sin side av hofta si og blikker ned mot meg.
"Herregud" mumler Marcus, før han reiser seg opp fra sofaen. Som fører til at hodet mitt detter hardt ned i sofaen. Han går ut av stua og inn på det rommet jeg enda ikke har vært på, antakeligvis hans eget.
"Hva var det for noe?" spør jeg Martinus, og prøver å skjule hvor irritert jeg er.
"Ingenting" mumler han tilbake og sparker av seg de hvite skoa sine.
"Jeg tror jeg går til mitt eget hotellrom jeg" sier jeg og begynner å fikle med fingrene mine. De altfor tørre fingrene med korte, oppspiste negler.
"Hvorfor?" spør han og går helt bort til meg. I og med at han er et halvt hodet høyere, lander blikket mitt på leppene hans, hvis jeg ser rett frem.
"Klar over hvor mye klokka er eller?" Jeg tar frem telefonen min og viser han skjermen.
"Klar over at du er alene i Oslo, og ingen passer på hvor du er?" Han krysser de veltrente armene sine i kryss over bryster sitt, og ser utfordrende på meg.
"Du har virkelig ikke lyst til at jeg skal gå eller?" Blikket mitt flytter seg opp til brystkassa hans.
"Plis! Du kan overnatte her! Pappa og Emma er på et annet hotellrom uansett!" sier hans mens han veiver oppgitt med armene.
"Jeg liker ikke å gjøre kriminelle ting" smiler jeg lekent og dytter han enkelt i brystkassa.
"Det er ikke kriminelt å sove her" Han flytter seg nærmere meg igjen og tar tak i den ene hånda mi.
"Jo fordi faren din tillater det ikke" Jeg fletter fingrene våre sammen og lar blikket mitt gli opp til de vakre øynene hans.
"Jeg har ikke spurt han"
"Han kommer til å svare nei" mumler jeg, noe som får Martinus til å kaste hodet sitt bakover, slik at adamseplet hans stikker ut.
"Da er jeg veldig kriminell da, tydeligvis, siden jeg lar deg overnatte her, uten tillatelse" sier han, mens jeg tar på adamseplet hans. Martinus hoster mens han ler og lener hodet framover igjen.
"Mamma sier at jeg ikke får være med kriminelle" mumler jeg og tar tak i den andre hånda hans. Denne gangen er det Martinus som fletter fingrene våre sammen. Han lener seg fremover og jeg kjenner pusten hans i øret mitt.
"Mammaen din er ikke her" hvisker han og biter meg lett i øreflippen. Alle mulig slags følelser iler gjennom kroppen min, samtidig som jeg prøver å ikke rødme.
"Jeg liker ikke å omgås med folk som har dårlig innflytelse på meg" svarer jeg lavt. Martinus slipper taket om den ene hånda og legger den på venstre side av kjeven min.
"Det var trist" hvisker han og lener seg enda nærmere.
"Veldig også" avslutter jeg, før Martinus presser leppene sine hardt mot mine. Leppene våre finner straks en takt begge kan holde og jeg legger armene mine rundt halsen hans, samtidig som han flytter sine ned til korsryggen min.
Martinus sprer leppene mine og jeg lar han stikke tungen sin inn i munnen min. Tungene våre finner hverandre straks og med en gang de berører hverandre, trekker han meg enda nærmere. Nærmere kommer jeg ikke.
Han stryker meg langs ryggraden mens han fikler med håret mitt. Jeg rykker til i det han drar for hardt og han hvisker et lite "unnskyld" inn i munnen min. Jeg fniser og kysser han lett på nesa.
Jeg dytter Martinus litt vekk fra meg, men det tar ikke lang tid før han drar meg inntil seg igjen. Han gliser stort og kysser meg på leppene, i håp om å fortsette det vi startet.
Han merker at jeg ikke er like ivrig som han og legger tennene sine om underleppa mi. Jeg prøver å trekke meg unna, men det fører bare til at underleppa mi blir strekt utover. Jeg fniser samtidig som Martinus, og legger hendene mine på hver sin side av kinnene hans.
"Martinus, gi deg" ler jeg og drar hodet hans bakover. Han mister taket, men kaster seg mot ansiktet mitt igjen. I det han får tak i leppa mi igjen, stopper hele han opp. Øynene hans blir mer alvorlige i blikket.
"Maja?" spør han lavt inn i munnen min, og trekker seg forsiktig unna. Lar bare noen få millimeter skille de oppsvulmede leppene våre. Jeg nikker med hodet, som et tegn på at han skal fortsette å snakke.
"Er vi sammen?" spør han lavt og beskjedent.
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Oh no!
Hva tror dere Maja svarer? Følg med i neste episode av "Is it okay?"
#realityserie
FORRESTEN! JEG HAR BURSDAG I DAG! YEEEY!!!
(: V & C :)
Ord: 893 (bc jeg er snill)
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
