Is it okay?

✖️Del 22 - JEG KAN IKKE✖️

•••

20. Januar 2018
Klokka 09:05

~ Majas perspektiv ~

"Hva gjør vi her?" spør jeg Martinus, i det jeg går ut av bilen. Vi er på stranden. Jeg hadde skjønt hvorfor vi er her hvis d hadde vært sol og varmt i været. Men nå er det vinter, kaldt og alt er frossent. Sola synes så vidt bak de grå skyende.

"Bare nyte utsikten?" Jeg tar tak i hånden hans og smiler mot det frosne havet.

"Martinus, kommer du?" Vi begge snur oss mot Kjell-Erik, som stikker hodet ut av bilen.

"Jada" svarer Martinus.

"Hvor skal du?" Jeg flytter blikket mitt mot han og drar han en gang gjennom håret.

"Hjelpe pappa med noen greier. Jeg tenkte at du og Marcus kanskje ville være litt alene. Dere er jo tross alt venner. Og for at et forhold skal fungere, må begge partnerene ha tid til livet utenom kjærligheten" svarer han stolt til svar. Stolt over at han sa de ordene og ikke jeg.

"Martinus, vi må dra nå" Kjell-Erik veiver utålmodig med armene.

"Ha det. Elsker deg" sier Martinus til meg og legger høyre håndflate på mitt venstre kinn.

"Bye. Maja love you too" Martinus presser leppene sine mykt mot mine, men trekker seg unna igjen, da faren roper for tredje gang. Han smiler unnskyldende, før han setter seg inn i bilen igjen.  

Jeg snur meg rundt i det bilen kjører av gårde og speider etter Marcus. Han sitter ved brygga og ser utover vannet. Jeg småløper mot han over den frosne sanden, og setter med ned ved siden av han. 

~ Marcus perspektiv ~

Hun setter seg ned ved siden av meg og jeg smiler sjenert. Hun smiler tilbake, før hun flytter blikket sitt mot isen.

Jeg tar sjansen i å studere henne. Alle mulige detaljer. Det er ikke lenge siden det bare ha vært oss to, uten Martinus. Men jeg føler at jeg trenger å få være litt alene med henne.

Det er helt umulig å beskrive henne, der hun sitter på brygga. Sola som har kommet frem fra skyende, treffer henne perfekt. Håret henne glinser og ansiktet hennes lyser opp. De vakre, mint grønne øynene hennes er vendt mot det frosne vannet og leppene hennes er tørre av den kalde lufta. Leppene jeg så gjerne vil kjenne mot mine.

Jeg må innrømme det. Jeg tror jeg har følelser for henne. Følelser for Maja. Jenta jeg vil så gjerne si at hun er min. Men det går ikke, for hun er Martinus sin. Jeg kan ikke såre broren min.

"Hva stirrer du på?" Maja snur seg mot meg og avbryter tankene mine. I det hun flytter på hodet sitt, kommer det et vindkast. Det lange, lysebrune håret hennes flagrer i lufta og hun smiler mot meg.

"Deg? Hva annet er verdt å se på?" detter det ut av meg. Kinnene hennes blusser opp, samme gjør mine.

"Ehm. Nei. Jeg mente det ikke sånn. Eller jeg mente det. Eller nei. Jo bare ikke på den måten, hvis du skjønner" stammer jeg og snur meg vekk. Maja legger høyre hånd forsiktig på min vestre skulder, og tvinger meg til å møte blikket hennes.

Hun sier ingenting. Jeg sier ingenting. Stillheten er behagelig, ikke klein. Det er som vi snakker sammen gjennom øynene våre.

Jeg legger håndflaten min på kjeven hennes og lener meg inn mot henne. Fukter leppene mine. Hun snur seg vekk akkurat i det leppene våres streifer, og kysser meg løst på kinnet. Prøver å dekke over kleinheten.

"Unnskyld, jeg..." starter jeg, men får ikke avslutte det. Jeg har ikke noen unnskyldning. Jeg måtte ta sjansen, men jeg innser nå at den er det lenge til jeg får igjen.

"Jeg kan ikke" mumler hun stille og biter seg løst i underleppa. Trekker seg unna og stryker meg på kinnet, før hun reiser seg opp. Lar meg bli sittende å angre, alene på brygga.
-
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~

Awww får nesten vondt av Marcus :(

Tusen takk for alle fine kommentarer og støtte fra dere <3
Ily all <333

(: V & C :)

Ord: 671