5 Seconds of summer [Finished]

5 seconds of summer del 25

5 seconds of summer del 25

Vi går ut på gaten utenfor hotellet. Solen har gått ned for lengst så mange har gått hjemover fra stranden, og de få som er igjen på stranden pakker tingene sine sammen for å dra, men det er to personer som skiller seg ut.

Sofia's synsvinkel.
Luke og jeg går ned en sementtrapp til stranden. Jeg går til siden for noen som er på vei opp trappen med en bademadrass. Det er akkurat slikt at jeg ikke blir truffet av madrassen i hodet. Jeg fortsetter etter Luke og ser meg rundt. Sydney er vakkert uansett om det er natt eller dag. Sanden lukker seg rundt sandalene mine og jeg bøyer meg fremover for å ta dem av, med en hånd støttene på muren vedsiden av meg.
Luke tar av seg skoene samtidig som meg. Deretter går vi ned mot vannet der bølgene slår inn mot stranden. Vi sier ikke noe, men alikevell er det ingen pinlig stillhet. Noen av badevaktene holder på å låse badetårnene før de avslutter for dagen. Jeg ser på vannet som kommer opp over føttende våre. Vannet er overaskende varmt mot huden og det frister å gå lengre ut til det varme vannet. Jeg merker en hånd mot min egen, litt sjenert men bestemt. Jeg hever blikket fra vannet med et smil i munnviken der jeg møter blikket til Luke. Han lukker hånden sin om min og fletter fingrene inn i mine. Han lener seg svakt mot øret mitt, "jeg har noe jeg vil vise deg" sier han med en lav og nesten hes stemme. Jeg merker en glede inne i meg og vet ikke helt hva jeg skal svare tilbake, så jeg nikker mens jeg smiler. Så vi vasser bortover strandkanten mens vi holder hendene flettet inn i hverandre. Vi passerer noen folk en gang i mellom, et parr som holder hender slik som oss og en mann med en hund. Når jeg ser på parret så merker jeg at jeg blir enda gladere, for vi går på akkurat samme måte, slik som du ser for deg inne i hodet eller ser andre folk gjøre. Mannen med hunden kaster en pinne ut i den grunne delen av stranden og den langhårede gullfargede hunden springer etter med hodet høyt hevet når den kommer tilbake med pinnen. Den er helt opptatt med å hente pinnen som er gull verdt i dens øyne til å legge merke til oss, til min lettelse. Jeg er ikke direkte redd for hunder, men ja, jeg er skeptisk på store hunder som kommer løpende mot deg med høye bjeff som om de skal løpe deg ned med en flokk ville hester.
Luke leder meg plutselig litt opp fra vannet og vi går nå plutselig oppover mot noen klipper ved stranden. Sanden klistrer seg fast til de våte beina mine og det begynner allerede å klø. Jeg merker nå at jeg virkelig er et swimmingpool-menneske, med tanke på sanden. Alikevell nyter jeg det litt.
Luke slipper hånden min og jeg merker jeg nesten sukker i skuffelse inne i meg. Han klatrer opp på den litt bratte klippen av en forvokst flat stein og snur seg mot meg. "Vi må klatre litt for å komme dit, men tro meg.. Det er verdt det" sier han med en liten latter i stemmen. "Det går fint" sier jeg tilbake og tar hånden som han nå rekker til meg. Han haler meg opp steinen sin bratte side og slipper når jeg kommer opp vedsiden av meg.
Vi går langs steinen en stund og klatrer opp en eller to litt bratte sider igjen, men uten problemer. Luke hjelper meg på de litt vanskeligere stedene og når vi kommer på en sti ser jeg et lite sjøgrønt hus. Det ligger på enden av sien med en båt på hodet vedsiden av seg. Noe fiskegarn henger ned fra veggene og to dykkemasker henger fast i garnet med sjøstjærner + en del sjøgress.
"Her er vi" sier han og smiler fornøyd. Han går bort til huset og klatrer opp på båten, så legger han hendene på taket til huset og heiser kroppen opp på taket. Han snur seg mot meg og kaster på hodet i et "jeg hjelper deg". Jeg går mot og legger sandalene vedsiden av der Luke har lagt sine, deretter steller jeg meg oppå båten slik som han hadde gjort. "Sikker på at dette er trygt" sier jeg og hinter til at huset seg eldre ut en tippoldeforeldrene mine. "Jeg har vært her flere ganger, faller det sammen i dag skal jeg hoppe i havet, kom'a" smiler han. Jeg legger hendene på taket og prøver å heise meg opp. Jeg merker musklene i armene riste når jeg ikke får heist meg helt opp, og i det jeg skal gi opp og senke meg ned igjen griper en arm rundt overarmen min og trekker meg det siste stykket opp.
Luke slipper armen min når jeg går meg opp på taket og smiler. "Ser du?" Sier han og banker på taket. En solid trelyd lyder og jeg ser på han. Han kryper bort til forsiden av huset og lar føttende henge ut over takenden. Jeg joiner han og setter meg vedsiden av han. Blikket mitt blir festet ut over utsikten der havet slår inn mot oss i rolige bølger. Himmelen som delvis er blekmørk og rosafarget i skyene har også noen få stjærner glitrende på seg. Jeg måper, dette kan ikke bli bedre, eller kan det? Luke stryker en hånd over kinnet mitt og stryker noen hårstrå inn bak øret mitt. Jeg retter blikket mot han og smiler, og idet jeg gjør dette blir leppene mine dekket av hans, og det er nå jeg er 100% sikker på at jeg tokk feil. Det kunne bli bedre.

// såå, Sofia sitt synspunkt, intresant hva?
*sobs
Jeg vil ha dette! *cries a thousand tears :c
Det vil nokk komme enda et synspunkt fra Sofia senere, for vi vil vell vite hva som skjer videre med Sofusa og Lucky Luke?

Btw, andre en meg som satt og ventet i spenning og fangirling på amnesia musikkvideoen 21:59? Hahah, thought so.. //