5 Seconds of summer [Finished]

5 seconds of summer del 57

5 seconds of summer del 57

Jeg ser opp på Calum. Han har armen sin rundt meg i en klem der vi sitter på stolene. Jeg ser bort på Luke og Sofia som sitter på stolene ovenfor oss. Sofia klemmer rundt Luke, med ansiktet gjemt inn mot brystkassen sin. Hun tar dette tungt, og Luke likedan, han bare holder det tilbake for å ikke brase ut i gråt. "Jeg synes synd på dem" sier jeg lavt. Calum trekker på munnviken. "Luke tar det vist hardt" fortsetter jeg når han ikke sier noe og ser opp på han. "Det er ikke en oversskelse.." Sier han lavt. "Hva mener du" spør jeg og setter meg litt opp. Han slipper den ene armen rundt meg og lar den andre armen ligge over skuldrene mine. Ham rister på hodet som om det ikke var så viktig. Jeg viste litt hva han mente, men hadde på følelsen om at det var noe mer bak det han sa. Vi er stille en stund og jeg legger hodet i halsgropen hans. "Han kommer ikke" sier jeg lavt og merker tårene presse på når jeg ser flyet komme mot oss i vinduet. "Han skal komme, bare vent" sier Ash som kommer med noen flasker vann. Han rekker en til meg og jeg tvinger frem et smil når jeg tar den imot. Calum stryker meg svakt over armen og setter seg opp. Jeg trekker ned hettegenser ermene mine og tørker vekk noen tårer med ermene. "Nei, hvordan skulle han vite at vi skulle dra nå? Hvorfor måtte jeg være så dum å miste mobilen? Hvis jeg beare hadde..." Husker jeg og legger ansiktet inn mot Cal. "Det er vår feil, vi burde ha sakt det til han" sier han lavt. "Hvordan?" Sukker jeg. "På samme måte Vi fikk vite det... Av Luke" Luke hadde vært med Sofia i leiligheten da hun hadde sett hun hadde fått mailen fra skolen om at vi måtte hjem imorgen. Han hadde sakt ifra til Calum og Ashton.. Han hadde trodd at Michael hadde fått vite det av meg siden skolen skrev at de hadde ringt oss..
"Beklager at vi avbrøt alt det dere holdt på med.." Beklager jeg og biter meg i leppa.
"Du skal ikke beklage for noen ting, dere tvang oss ikke til å komme, vi kom fordi vi ville" forklarer Calum og Ash nikker enig. "Takk" hvisker jeg og trekker på et smil.
En flyvertinne kommer mot oss og smiler forsiktig. "Dere må nokk sette dere på flyet nå, jeg kan ikke holde det tilbake mer" sier hun med en trist stemme. "2 minutter til, vær så snill?" Spør Luke med bedene blikk. Hun rister på hodet. "Beklager, men jeg kan ikke gjøre det.. Jeg skulle gjærne gjort det, men dere må dra nå"
Jeg nikker svakt og reiser meg sakte. Vi finner frem flybilettene og viser dem til henne, hun river dem og ønsker oss en god tur. Vi lager en gruppeklem og holder den så lenge som mulig. Luke kysser Sofia og klemmer henne godt en siste gang. "Hade.." Sier vi og snur oss inn i gangen mot flyet. Jeg ser ansiktet til Luke vrir seg og han får et trist og frustrert ansikt før han snur seg og vandrer urolig vekk. Calum fortalte meg at Luke hadde slått opp med kjæresten sin ikke langt før han møtte Sofia, og nå skulle han miste henne også? Jeg merker det stikker i hjertet. "Hvor er du Michael...?" Hvisker jeg lavt og går sakte inn mot flyet.

Michael sitt perspektiv.
"Kan du ikke kjøre fortere?!" Sier jeg opprørt og ser bort på mor. Jeg kunne ikke komme fort nokk frem. Hvorfor sa hun ingen ting? Ville hun ikke at jeg skulle vite noe? Jeg biter tennene sammen og svelger hardt. Nei, hun må ha en god grunn, kanskje hun ikke visste det? Hun ville aldri latt være å sakt det med vilje? Ville hun?
"Michael, jeg kjører så fort som loven sier, pluss litt mer.." Forklarer hun med en trøstende stemme, "kunne jeg kjørt fortere hadde jeg halt klart gjort det."
Jeg ser på henne, med blanke øyne. "Hun drar nå snart mamma! Og dette er siste sjanse for å se henne" jeg svelger hardt for å holde tilbake tårene. Det er stille mellom oss en stund, bilen øker plutselig mer hastigheten og hun legger seg over i det andre sporet og overtaler de andre bilene. Jeg merker hjertet hamre, dette kan ikke bli siste gangen.. Dette kan bare ikke være slutten.
Jeg går inn i flyet og finner plassene mine. Jeg lar Sofia kunne sette seg ved vinduet slik vi avtalte den første dagen, men hun blir stående. Hun ser på meg lenge, "du fortjener å sitte ved vinduet..." Hun er stille en stund. "Jeg beklager Julia"
Jeg nikker taknemmelig og setter meg innerst ved vinduet.

Bilen sakner av farten foran flyplassen og jeg kaster meg ut dør bilen har stoppet helt opp. "Michael!" Roper mor etter meg for å få meg til å vente, men ingen ting kan holde meg tilbake nå. Det er ikke tid til å vente nå. Jeg løper inn i flyplassen og finner storkjermen, flyet gikk først til England, tenkte jeg og fant flyene som skulle til England. Det var to fly som skulle til England. Og det ene av dem sto det 'boarding' jeg merket adrenalinet. Jeg kaster meg rundt og spurter mot security. Jeg albuer meg gjennom køen tross alle kommentarene jeg får, jeg løper gjennom og får en toller etter meg. "Hei, hva tror du at du holder på med." Snerret han og griper tak i meg, jeg river meg løs og spurter videre. Jeg hører stemmen rope etter meg, men jeg fortsetter å løpe. Jeg ser meg kort tilbake over skulderen og ser to folk komme løpende etter meg noen meter etter. Jeg biter meg i leppa. "Gate 21" tenker jeg og ser opp på skiltene. Jeg banner når jeg løper forbi veien mot gate 21, jeg forter meg å snu og løper tilbake, svinger inn gangen akkurat før vaktene når meg.
Jeg ser gate 21 og guttene. "Michael, hvo-" skal Calum til å si, men jeg fortsetter å løpe. De får øye på vaktene og lager store øyne i sjokk. Jeg ser at de er på vei til å stenge gangen inn til flyet, hopper over tauet og løper inn. Flyvertinnen roper etter meg at jeg ikke kan gå inn der nå, men jeg fortsetter.
Døren til flyet lukker seg akkurat foran meg og gangen trekker seg bakover vekk fra flyet. Jeg merker hjertet synke. "Stop!" Roper jeg så høyt jeg kan, men det er ingen som kan høre det. Jeg ser flyet svinge ut mot flybanen. Det er da jeg ser henne, vindu nummer fem. Tårene renner, jeg klarer ikke holde dem tilbake lengre. Jeg har ikke ord, hodet er tomt. Hun snur hodet ut mot vinduet og møter øynene mine. Hun er mørk under øynene, og øynene røde av tårer. Jeg måper og merker hvordan tårene renner nedover kinnene. Neste øyeblikk merker jeg sterke armer gripe tak i meg og dra meg tilbake. Alt går i svart, jeg klarer ikke gjøre motstand. Jeg føler meg svak og helt verdiløs. Hodet mitt er tomt for alt. Jeg klarer ikke si noe, jeg er helt ferdig. Jeg blir bare slept tilbake til de andre og videre ut fra flyplassen. Guttene prøver å si meg ting, men jeg får det ikke med meg. Jeg blir først sluppet når vi er utenfor flyplassen. Mannen kjefter på meg, men alt jeg ser er munnen hans som beveger seg. Ørene reagerer ikke. Når de forsvinner snur jeg meg med ryggen til guttene og ser moren min ved bilen. Un møter øynene mine og hele ansiktet hennes myknet opp. "Michael" er det eneste jeg hører, men jeg hører ikke hennes stemme, men Julia's. Jeg hulker og kolapser nærmest inni armene hennes. "Hun er borte..." Piper jeg.