5 Seconds of summer [Finished]

5 seconds of summer del 56

5 seconds of summer del 56

23. Desember 2011
Michaels synsvinkel.
Jeg går ut av taxien og rekker sjåføren pengene for turen. Dro en gangs skyld lot mor meg få penger til å ta taxien istede for at jeg måtte betale bussen selv. Jeg går inn i hotellet og forblir resepsjonen som alltid. De ansatte er vant til at jeg eller guttene dukker opp stadig vekk, i starten var de litt skeptige til at vi kom inn uten at vi bodde her, helt til at vi dukket opp oftere og oftere. Tror rett og slett at de ble lei av å stoppe oss for å høre hvorfor vi var her denne gangen. Damen i resepsjonen ser opp på meg når jeg går forbi og jeg nikker med et lite smil. Jeg tenker tilbake til igår og jeg blir lykkelig av tanken. Jeg går med lette hopp opp trappen, energien i meg gjør det lett å gå opp alle de fire etasjene uten å bli sliten eller annpusten. Jeg gjør et lite spinn og smiler når jeg går forbi vaskedamen i gangen. Hun ser på meg som om jeg var på feil sted, som om jeg var en 10 åring i en bingohall, men jeg brydde meg ikke. Jeg gikk til søren til leiligheten til Julia og Sofia, sjekket klokken og banket på. Det var stille. Jeg banket på igjen og ble stående, denne gangen forsvant smilet mitt. Jeg tar opp mobilen og sjekker klokka. Jeg var her til tiden, litt over tiden, men det var snakk om fire minutter. Kanskje hun hadde glemt det? Jeg prøver å sende henne en melding, men hun svarer ikke. Jeg går vekk fra døren og frem og tilbake langs gangen mens jeg finner henne på kontaktlisten. De eneste gangene hun ikke svarer er når hun sover, og klokka er et, hun sover aldri til et. De verste tankene slår meg sefølgelig først. Tenkt om de er skadet, på sykehuset, noen har kidnappet dem, de ligger døde i leiligheten eller bevisstløse. Jeg rister vekk bildene i hodet mitt og ringer enda en gang. Ikke et eneste svar, denne gangen går det direkte over på telefonsvarer.
Jeg begynner å tenke på andre litt mer sannsynlige muligheter, kanskje de manglet noe og måtte dra å handle? Kanskje hun glemte det eller at vi misforsto hverandre slik at jeg trodde jeg skulle til henne og hun trodde omvendt. Jeg går ned til resepsjonen for å høre om de gikk nå nylig, eller mer spesifikt: har Julia dratt nå nylig.
"Hei, unnskyld?" Sier jeg og får oppmerksomheten til damen bak disken. Hun smiler svakt til meg og nikker. "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Spørr hun med et litt for kunstig smil.
"Har de fra rom 413 dettop dratt?"
"Rom 413?" Gjentar hun og går gjennom en fil på dataen.
"Nøklene er hvertfall innlevert, så de kan ha dratt ut en tur" svarer hun litt mer skeptisk.
"De pleier ikke å levere nøkkelen når de drar fra hotellet..." Sier jeg lavt. Hun ser mer skeptisk på meg. "Jeg kan desverre ikke hjelpe dem da." Sier hun til slutt høflig, reiser seg og rydder videre i noen filer.
"Du kan jo si om de er på rommet eller ikke?" Stemmen min er litt mer hissig. Hun rynker øyenbrynene og ser på meg med et litt kaldt blikk, "beklager, men jeg har ikke lov til å gi ut opplysninger om andre uten at det er til spesielle sammenhenger, er du en bror eller lignende?" Spørr hun.
"Nei, jeg er..." Starter jeg men stopper litt. Kan jeg kalle oss kjærester? Eller er det litt for tidlig, skal jeg si venner? Jeg biter meg i leppa. Før jeg får avsluttet setningen og bestemt meg for hva jeg kan kalle meg for så avbryter damen. "Da kan jeg dermed ikke hjelpe dem" avslutter hun litt mer irritert og rydder videre.
"Alt jeg spørr om er hvor hun er!" Sier jeg.
"Sir, jeg må be deg roe deg ned, jeg har allerede fortalt deg at jeg ikke kan si noe til dem"
"Er de på hotellet eller hvor er de!" Spytter jeg nærmest etter hun.
Noen andre som jobber bak resepsjonen kommer og ser på meg. "Sir, jeg må be dem forlate hotellet" sier mannen strengt. Jeg gir meg ikke.
"Alt jeg vil vite er hvor de er, så skal jeg la dere være i fred" sier jeg og smalner blikket. I samme øyeblikk begynner mobilen å ringe. "De er ikke på hotellet Sir" sier mannen.
"Hvor er de da? Når kommer de tilbake?" Spørr jeg. Han ser bort på damen hvedsiden av seg og hun ser tilbake på han. Mannen sukker. "De kommer ikke tilbake, de sjekket ut for litt mer enn en time siden" sier han. Jeg ser sjokkert på han og fikler mobilen opp. Jeg får så vidt sakt takk til dem før jeg aksepterer annropet. "Julia?" Spørr jeg i det jeg legger telefonen mot øret.
"Dude, hvor er du" lyder stemmen til Calum.
"Hvor er jeg?!" Roper jeg nærmest mens jeg går ut av hotellet. "Hva skjer Cal?"
Calum er stille i den andre enden en god stund, som om han prøver å formulere seg riktig inne i hodet, "Michael, vi er på flyplassen. Jentene er på vei hjem. De drar Mike" sier han lavt, med nesten en skjelvende stemme.