5 Seconds of summer [Finished]

5 seconds of summer del 40

5 seconds of summer del 40

"Jeg kan ikke la Sofia være alene hjemme" sa jeg bestemt, "hun har feber og rører seg ikke en millimeter fra der hun ligger". Michael ser på meg med et skuffet utrykk, han hadde tydeligvis planer for oss, og nå måtte han avlyse dem. Jeg fikk skyldfølelse av å se på han og myknet opp i blikket. "Beklager Michael, jeg skulle sakt ifra før du tokk deg hele veien hit.." Sier jeg lavt. Vi sitter i sofaen mens Ashton går rundt i leiligheten og inspirerer den, han har jo aldri vært her inne. Han trekker litt på skuldrene, "det går fint" sier han og tvinger frem et svakt smil. Jeg tenker på en løsning, jeg hadde jo avtalt med han igår å være med han, men jeg ville virkelig ikke la Sofia være alene hjemme. Hun var aldri syk, og når hun først er det er hun virkelig syk. "Jeg kan passe på henne?" Foreslår Ashton og ser bort på oss. Michael og jeg hever hodet og ser forvirret bort på Ash. Begge ble revet ut av tankene sine og ser på han med et blankt blikk. "Om det er greit for henne og deg da?" Sier han forsiktig som om han ikke vil trenge seg på. Jeg ser bort på Michael en stund, som etter noen sekunder møter blikket mitt. Han former ordet vær så snill med leppene og jeg biter meg i leppa. "Det er greit for meg" sier jeg sakte, men alikevell litt usikker. Ashton nikker og trekker på et lite smil. "Tror du det er greit for Sofia?" Spørr han og jeg tenker. Sofia holdt på med Luke, og likte ikke at jeg nevnte at Ashton likte henne, fordi hun ikke ville opp i et drama om å velge en av dem om det skulle komme, men jeg tror ikke hun har noe imot at han passer på henne alikevell. Jeg mener Ashton var ikke akkurat en eller annen creepy pervo. "Det går nokk fint" smilte jeg og så på han. En glede lyste svakt opp i øynene til Ashton, som om han jublet innvendig. Jeg vente meg mot Michael. "Jeg skal bare skifte så kommer jeg.." Sier jeg raskt og hopper praktisk talt opp av sofaen og inn på rommet. "Du trenger ikke pynte deg" ler han lavt og reiser seg opp fra sofaen, han ser bort på Ash og smiler. "Takk Mate" blunker han og Ash ler lavt.

Noen minutter senere kommer jeg ut med en addidas joggebukse og en hvit singlett. "Du sa at jeg ikke skulle pynte meg" gliste jeg. "Perfekt" nikket han. Jeg hadde først tatt på meg et skjørt og en ermeløs skjorte, men han mente jeg burde skifte til noe mindre pyntet. Ikke det at jeg hadde noe imot det, for jeg foretrekker konfertable klær fremfor pyntete klær. "Hade da Ash" roper jeg. Han kommmrr halvveis ut av rommet til Sofia og vinker litt før han går inn igjen. Jeg låser ikke døren siden de er hjemme, men tar med mobilen tilfelle det er noe. Morsrolle? Kanskje bare litt... Men Sofia er kona mi så jeg vil aldri at det skal skje noe med henne.

Vi går bortover gangen til hotellet og langs fortauet til gaten. "Hvorfor var Ashton egentlig med?" Spørr jeg etter å ha undret lenge på det. "Ikke det at jeg har noe imot at han er med, det er ikke det, jeg bare lurer" skyter jeg raskt inn. "Han hadde ikke noe å gjøre så han spurte på om vi skulle henge sammen, men jeg sa jeg hadde planer med deg... Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det, men han spurte vell bare om han kunne henge seg på.." Svarte han og tenkte litt. Jeg nikket bare og smilte svakt. "Fint at han ville være med Sofia da" tenker jeg høyt og han nikker. "Så hva skal vi?" Spørr jeg etter en stund. "Husker du at du spurte om å se hvor jeg holdt til? Skole osv?" Spørr han. Jeg tenker en stund. "Egentlig ikke, men du kjenner jo meg: goldfishbrain" ler jeg. "Vell, jeg tenkte vertfall at jeg ville vise deg skolen." Jeg nikker. "Nå er jeg skuffet Michael, ingen fire rettens middag på et seksstjærners hotell, herregud." Sier jeg på en bitchy måte. "Om du heller vil det så kan-" starter han litt skuffet, men jeg avbryter han. "Michael, jeg bare tuller med deg" ler jeg. Han ser plutselig veldig lettet ut og ler. "Jeg kjørte det da" himler han.

" men om vi skal til nabolaget ditt, burde vi ikke bestille Taxi?" Sier jeg og ser rundt meg etter en taxi. "Nhe, jeg vil ta den lange veien så vi tar buss, med mindre du vil ta en limmo da din bortskjemte unge" erter han og dytter skulderen sin inn i min. "Ey! Jeg ringer livvaktene mine om du fortsetter slikt! Så får jeg pappa til å saksøke deg" sier jeg med en rullende stemme og kaster på håret i en fornærmet holdning. Han flirer av meg og vi stopper ved bussholdeplassen i tide til at bussen svinger inn i busslommen. Vi klatrer inn og betaler en bilett til oss selv. Vi setter oss ned i gangen der folk med barnevogn og rullestol kan holde. Vi setter oss på gulvet og ser ut av døren foran oss. Bussen er stappfull så vi har egentlig ikke noe valg, men for å være ærlig er dette så mye mer koselig enn å sitte på et bussete... Selv om gulvet er kaldt og skittent.

Etter nesten 2 timer med buss er vi fremme ved skolen til Michael, Calum og Luke. Vi var innom huset til Michael der han hentet gitaren sin og vi fikk med noen boller som moren til Michael hadde bakt. "Moren din er utrolig flink til å bake" sa jeg mens jeg to en bit av den nystekte bollen. "Si det til henne, ikke meg" lo han og tok en bit av bollen sin. "Du må si det til henne for meg" sier jeg og dytter litt til han. "Det blir ikke trolig siste gang du ser henne så du kan si det til henne neste gang" smiler han. Jeg begynner å rødme av en eller annen grunn. Vi går bak skolen der det er et tre. Michael legger gitaren fra seg og klatrer opp i det. Jeg tar gitaren og sender den opp til han. "Ikke mist ungen min nå" advarer han i det han tar imot gitaren og henger baggen med gitaren i på en gren. Jeg tar bollen i munnen som et ekkorn og begynner å klatre opp. Disse årene med klatring i barnehagen har virkelig gjort nytte for seg. Jeg strekker meg for å komme til fotfeste når jeg klatrer og merker hvor glad jeg er for at han ba meg skifte. For treet var mildt sakt skittent. Jeg satt meg ned vedsiden av han og lener ryggen mot stammen. "Så hva synes du om Sydney så langt?" Sier han etter en stund mens vi ser utover plassen. "Jeg vil aldri dra her fra" svarer jeg lavt og lener hodet bakover mot trestammen. Michael blir stille en stund og vi blir bare sittende og se på solnedgangen. "Jeg vil heller ikke at du skal dra" sier han til slutt og jeg trekker på et kjevt smil, men uten glede i det. "Du må komme til Norge en gang" sier jeg og ser bort på han. Han tenker. "Jeg kommer aldri til å få lov til det, men jeg vil virkelig være med deg"

Jeg trekker pusten dypt og puster ut et sukk. "Ikke idag, kanskje ikke imorgen, men en dag Michael. En dag kanskje om to år, kanskje om ti år, men en dag. Lov meg det" sier jeg. Hadde venninnen min Vilde hørt meg si dette hadde hun bare kommentert #deep. Michael ser på meg lenge og nikker. "Jeg lover" smiler han. Jeg løfter lingefingeren min og holder den opp for han. Han tar sin egen og lukker den rundt min. "Og om du bryter løftet ditt Michael Gorden Clifford kommer busemannen og spiser sokkene dine når du sover" advarer jeg og prøver å holde meg alvorlig, men mislyktes og bryter ut i et lite flir.