5 Seconds of summer [Finished]

5 seconds of summer del 23

5 seconds of summer del 23

Jeg går ut av badet med et håndklede surret rundt håret og et annet rundt kroppen. Sofia sitter enda på rommet og snakker med Luke, noe jeg kan si etter som jeg enda hører litt latter en gang iblant. Jeg går inn på rommet og kler på meg noen rene klær. En grå joggebukse/kosebukse og en stor t-skjorte med skriften Nirvana på seg. Jeg fikk den av storebroren min noen år siden. Nirvana er egentlig et band, men nirvana er også en ideell tilstand av ro, harmoni osv. Han ga den vell egentlig til meg fordi han alltid har ment jeg er den jordnære typen som alltid er rolig i hodet. Minus noen tider da, men det tels ikke! Jeg bretter opp buksebeina slik at de er brettet opp til litt over halve leggen; siden det er varmt. T-skjorten er to størrelser for stor og i tilleg sydd til menn, så teknisk sett tre+ størrelser for stor. Jeg surrer håndkledet ut fra håret mitt og grer raskt gjennom det med en hårbørste. Når det er flokefritt lager jeg en stor dott i nakken av det før jeg går ut av rommet mitt igjen. Det er da jeg ser en lapp ligge på bordet, fra Sofia.

Sorry Pusen, Luke ba meg med ut så jeg stakk så fort jeg kunne for å møte han, håper det går fint! Love you bebz.

Jeg tenker litt mens jeg ser på lappen. Blikket mitt glir over setningene som står skrevet med Sofia sin håndskrift. Jeg leser den om og om igjen uten å helt forstå hva som står der. Luke? Sofia? Date?

Jeg sukker og drar en hånd gjennom håret slik at de små løse hårtotter ved ansiktet legger seg bakover på hodet mitt. "Forever alone" mumler jeg og rister på hodet. Jeg jeger hånden på rompa etter lommen der jeg pleier å ha mobilen for å se om Michael har ringt. Eller rettere sakt, jeg leter etter mobilen som ikke er der. Så sukker jeg, stemmer. Sofia hadde mobilen min sist, så jeg går inn på rommet hennes for å se etter den. Ingen mobil noen steder. Jeg sukker igjen, hun må ha tatt den med seg i det hun har hastet ut av døren. Hvordan kan hun egentlig ha kommet seg ut uten at jeg har lagt merke til det? Kanskje hun trodde jeg var i dusjen siden hun skrev en lapp. Det spiller ikke egentlig noen rolle, jeg er glad på hennes vegne, og jeg håper virkelig hun har det gøy. Jeg setter snur meg for å gå ut av rommet da jeg sparker i noe og ynker meg. En intens smerte av varme skyter gjennom de to tærende mine som traff noe på bakken. Jeg biter tennene sammen og krøller tærende sammen til den kortvarige smerten forsvinner.

En gitar?

Jeg setter meg ned på huk og ser på den øverste delen av gitaren som ligger under sengen til Sofia. Det var nokk den jeg sparket til når jeg gikk forbi sengen mot døren. Hånden min glir bort til den og tar den frem. Jeg reiser meg og ser litt på den i lyset. Jeg husker ikke hun tokk med gitaren sin, men når jeg tenker nærmere etter, så hadde hun jo en gitarbagg med; og hun tokk nokk ikke med en tom gitarbagg fylt med bobleplast til Australia. Jeg snur meg med ryggen til sengen hennes og setter meg rolig ned. Jeg legger gitaren i fanget og merker litt på følelsen av å sitte med et instrument igjen. Det var litt fremmed, som en eller annen fremmed tå eller finger du plutselig har oppdaget. Jeg har ikke giddet å spille på instrumenter på lenge, trist egentlig for jeg elsket å spille piano før, men sluttet siden interessen forsvant. Gitar og jeg har det alltid vært noe mellom, jeg mener jeg elsker gitarer, men har aldri kunne spille serlig bra på dem. Jeg lener armen over gitaren og drar fingrene over strengene. Den er stemt. Noe som får sommerfugler til å vokse litt i magen på meg, uten at jeg kan forklare hvorfor. Jeg kan ikke stemme en gitar selv, så kanskje sommerfugler er litt knyttet til følelsen av lettelse? Vell, måtte Gud vite. Jeg tar det første grepet jeg husker, en G G spiller den litt om og om igjen slik at lyden frisker opp minner. La meg se, hvilket annet grep husker jeg? Å en D, favorittgrepet mitt. That what she said, fyker frem inne i hodet mitt og jeg blir rød i ansiktet. Å, supert, jeg har en samtale i hodet mitt og disser meg selv. Jeg spiller grepet noen ganger og så virker det som at noe i hukomelsen løsner. Jeg spiller en C og en E, så går jeg gjennom grepene jeg husker, så løsner det inne i meg og før jeg vet ordet av det spiller jeg gjennom en av de gamle favorittsangene mine. I made it av Kevin rudolf, den aucustiske versonen sefølgelig. Jeg spiller gjennom sangen, gjør en feil her og der, forveksler en Am med en A, og veksler de forkjellige grepene om hverandre, men jeg fortsetter å spille. Jeg prøver igjen fra starten og nynner svakt med. Før jeg vet ordet av det synger jeg med som om jeg ikke hadde gjort annet i hele mitt liv.

"I look up to the sky, and now the world is mine" starter jeg og fortsetter, "I known it all my life, I made it, i Made it!" Jeg tramper foten smått med takten og synger videre.

"I used to dream about, the life i'm living now

And know there is no doubt" blikket mitt går opp mot speilet som henger på veggen. Jeg fryser smått til før jeg innser at det er meg selv som sitter det. Jeg spiller videre og ser ned i bakken på mine bare føtter som virkelig trenger å få klipt negler. "I made it, I made it!" Jeg stopper å spille og sitter stille en god stund. Så husker jeg ikke lengre hvordan vers nummer to lyder. Jeg husket det for bare noen sekunder siden, men nå er det borte fra hukomelsen.

Det banker på døren og jeg skvetter litt til. Hjertet hjør et lite hopp og jeg legger gitaren raskt tilbake under sengen som om det var et mordvåpen jeg hadde brukt for å slå en eller annen dude ihjel. Jeg reiser meg og hopper i lette lydløse skritt bort til døren. Hånden min finner automatisk låsen til døren og låser opp. Et klikk lyder fra døren og jeg presser håndtaket ned for å så finne Michael på den andre siden.