the Song i write to you

23

"Hade, ser deg på mandag" sa isac borte fra porten, han gikk baklengs ut og smilte, "ja, hade"smilte eg tilbake og gikk inn døra, det var mørkt i hele huset, jeg lista meg inn på kjøkkenet og skulle ta meg et glass vann, jeg fylte i glasset og snudde meg, "DN, hvor har du vert. Du aner ikke hvor bekymret jeg har vert for deg" sa mamma og kom mot meg, hun åpna armene og fanga meg i en klem, mens jeg bare sto der. Hun gikk i fra, blikket hennes forandraforandra seg fra lettet, til noe litt mer skremmende, nå er hun sint... "Hvor var du, og hvorfor svarte du ikke NOEN av gangene jeg ringte deg" sa hun, hun satte seg ned med kjøkkenbordet og gå tegn til at jeg skulle sitte, jeg hatet når mamma var sint på meg, ikke fordi hun drar inn tellefonen eller gir meg husarrest, men fordi jeg føler meg så skyldig, og jeg hater og ha den følelsen... "Kan du svare meg?" Sukka mamma, jeg så ned i boret og heva blikket mitt opp på henne igjen, "jeg glemte helt tiden, unnskyld, ikke vet sint" bedde jeg, "jeg er ikke sint, jeg er skuffa"sukka hun, at hun var skuffa er ti ganger verre en at hun er sint... "du var ikke alene, hvem var du med?" Fortsatte hun, hvordan viste hun at jeg ikke var alene? "Noen fra klassen" mulla jeg, hun satte seg oppå stolen, "hvem?" Spurte hun allvorlig, "Isac..." denne gangen var det nesten umulig og høre hva jeg sa, det merka tilogmed jeg...Hun nikka, hun hadde vist hørt hva jeg sa. "det er naboene sin sønn sant?" Spurte hun, jeg nikka, "bare gå og legg deg nå, jeg får ta en prat med foreldrene hans siden" sukka hun, jeg reiste meg opp og slepte meg selv opp trappa, og inn på rommet mitt, jeg la meg ned i sengen, og lukka øynene og prøvde og såve...