the Song i write to you

del 42

Jeg gikk hjemover. Isac hadde jeg ikke sett mer i dag... Jeg vet ikke hva som feiler han, først kysser han meg, så forteller han at hen vil bli sammen med meg, samme dag sier jeg at vi kan prøve i en liten stund... Men samme dag igjen sa jeg i fra at Eg ikke vil vere sammen med han, og alt går galt.... Hvorfor skal alt vere så vanskelig nå? Ingen venner, ingen som bryr seg om meg, isac gjorde det sikkert aldri heller... Han latet vel bare som om han likte meg. Hvorfor? Jeg vet ikke. En hånd på skulderen stoppa meg. Jeg snudde meg og møtte de grønne øynene til Susanne, hun ga meg et medfølende blikk "jeg Fikk høre om det som har skjedd" sa hun og så på meg, jeg greide ikke hålde meg lengre, tårene Fosså ut og Susanne omfamna meg i en klem. "Vil du vere med hjem til meg?" Spurte hun og gikk ifra jeg nikka forsiktig og tørka tårene bort med genserermet. Resten av veien så vi ikke noe. Alt var helt Stille. Eneste lyden som var, var grusen under føttene våre som for kvert steg vi tok lagde en raspende lyd. Vi kom inn på en oppkjørsel og til ei dør. Susanne åpna døra og gikk inn, etter henne kom jeg. Vi satte ifra oss sekk, jakke og sko og gikk ikk på et rom. Altså soverommet hennes. "Sett deg du" smilte hun og gikk mot døra, "skal bare hente noe" fortsatte hun. Jeg satte meg ned på sengekanten og så rundt i rommet, veldig fint! Ganske motsatt fra mitt... Hun hadde mer Fotball, noe jeg ikke er så glad i... Døra åpna seg igjen og Susanne kom inn "Vil du snakke om det?" Spurte hun og rakte meg en kopp med Kakao. Jeg smilte forsiktig og tok i mot koppen, hun satte dem med meg og så ventende på meg. Jeg sukka og fortalte henne alt.