BLUBLOWSKA

Kapittel 15: The funeral turns out to be a whore house

LANGT KAPITTEL

Mamma pakket meg inn i et pledd da jeg kom hjem; stivfrossen og kald. 

Jeg så ut som en lefse. 

Etter katastrofekvelden med de frekke kundene til Dottie, hadde selvtilliten min sunket mange hakk. 

"Hvorfor ringte du ikke?" spurte mamma og strøk meg på kinnet.  Hun hadde bare på seg badekåpe, og hun luktet faen meg smør. "Du er jo helt stiv." 

"Mamma," hulket jeg. "Jeg vil ikke gå på universitetet lenger." 

"Men, Blublowska," sukket hun. "Du må jo få deg en utdanning, sånn at du kan få en jobb. Du skal jo ikke bo her for allltid, skal du vel?" 

"Jeg vil ikke flytte ... eller ha noen jobb. Det er ingen jobb som passer for meg. Jeg er ikke brukbar til noen ting. Jeg er bare et null." 

"Er du deprimert?" ropte mamma litt sjokkert. "Blublowska, du kan ikke bli deprimert! Det er farlig. Har du hørt om hun jenta som gråt så mye at ansiktet tørket inn? Sånn får du rynker av. Du vil vel ikke bli en jævla mumie?" 

"Jeg bryr meg ikke om rynker!! Jeg bryr meg ikke om noen ting lenger. Jeg slutter." 

"Hvis du slutter, så kaster vi deg ut," truet mamma og reiste seg opp fra sofaen. "Og da kommer du til å ende opp på gata. Du vil vel ikke sitte resten av livet ditt og tigge på Carl Johan?" 

"Nei," mumlet jeg surt. "Jeg går og legger meg. Jeg må gjøre meg klar til begravelsen i morra.."

Jeg fant fram en svart kjole som strakte seg til lårene, før jeg kledde på meg og gikk ned på kjøkkenet. Der satt pappa med skriveblokka si. Han ofret meg ikke et blikk. 

"Må vi ikke dra snart?" spurte jeg han. 

Ikke noe svar. 

"Pappa, skal vi ikke dra snart? Den er snart tolv." 

Pappa begynte å skrive. Da han var ferdig rakte han skriveblokka mot meg, så jeg kunne se hva som sto. 

Det gjør ikke noe om vi er for sene. Det er uansett ingen der. 

"Men hadde hun ingen venner? Onkel Alf-Robert kommer jo," sa jeg. 

Pappa skrev. 

Tante Hildegard er bannlyst. Onkel Alf-Robert har latt begravelsen være ulovlig. Han er en sviker for kirkesamfunnet. 

Jeg la hendene i sidene og sukket. 

"Det går ikke an å bannlyse folk her. Begravelsen er jo faen meg ikke i Roma." 

Pappa bare nikket. 

Da vi kom fram til kirka klarte mamma å snuble. 

"MEN I FAEN!" skrek hun så høyt at de i himmelen kunne hørt det. "Det er de satans skoa! Jeg skal aldri kjøpe sko fra Kina. De nuddelspiserne der kan jo fader ikke lage noe annet enn ungæær, faenn..." 

"Mamma, du kan ikke banne i kirken," mumlet jeg gjennom munnviken. 

"Vi er ikke _i kirka ennå." 

Vel, vi sto i trappa.. 

Vi åpnte de høye kirkedørene og jeg kan sverge på at jeg så Jesus. Ikke fordi jeg er særlig kristen, men fordi det hang et massivt maleri av ham i gangen. 

Kirkeklokka kimte utenfor. 

Mamma og pappa og jeg satte oss på andre rad og skuet utover alterringen. Der, i hvit prestekappe, sto en mann med turkist hår.