Jeg satt ved det lille kjøkkenet i 70talls-stil mens jeg studerte den tomme tallerkenen foran meg.
Jeg var foreberedt på å få egg og bacon servert på et sølvfat, men neida. Alle skapene var tomme.
Shit, jeg bor på hybel, tenkte jeg.
I natt, mens jeg sov i mine søteste drømmer, oppdaget jeg noe helt forferdelig. Og nei, det var ikke frykten av å bli voldatt av en av kundene til Dottie.
Der, rett ved siden av meg. Kravlet et lite, føkkings dyr på åtte bein.
Jeg snakker selvfølgelig om edderkopper.
Ok, nok om den historien.
Jeg ble sur og gretten på grunn av mangelen på mat.
"DOTTIE, du må forte deg. Skolen begynner snart!" ropte jeg.
Dottie gikk inn på kjøkkenet ikledd en rosa joggedress. Det blonde håret var satt opp i en hestehale.
"Jeg gikk ut av skolen får seks år siden," lo hun.
Jeg knuget hardere om tallerkenen.
Raseriet kokte i meg. Hvis jeg hadde vært en tekanne, hadde jeg skreket.
"Faen," sa jeg. "Går du ikke på skolen? Hvor gammel er du?"
"Tjuesju," sa hun med hendene i sidene.
Å, herre Jesus...
Romkameraten min var søren meg sju år eldre enn meg. Hun så jo ut som en fjortenåring som hadde drukna i lag på lag med foundation.
"Såeh... Så du skal ikke på skolen?" spurte jeg furtent.
"Haha, nei," fniste hun. "Jeg skal ha intervalltrening, jeg. Og etterpå kommer en kunde. Jeg anbefaler deg å ikke være her da. Vi kan bli litt høylytte."
Fader, fader, fader.
Jeg fikk skikkelig angst. Hvis Dottie hadde gått på skolen, hadde det vært greit. Nå kom jeg til å bli skikkelig loner.
Jeg fikk lyst til å ringe mamma og be henne hente meg, men jeg klarer faen meg ikke å trykke på tastene.
Hvorfor måtte hun gi meg en satans Nokia, når det er mye lettere med en iPhone 6+?
****
Første time var forferdelig. Professor Kolbe (en mann med gråsprengt hår og hvalrossbart) ba meg ta av meg vottene. Jeg blånektet.
"Jeg kan ikke," hadde jeg sagt.
"Å, hvorfor ikke det, Blubba?"
"Det er BLUBLOWSKA," nesten ropte jeg. "Jeg har en sjelden sykdom."
"Og hva heter den, da?" sa han forventingsfullt, som om det gledet ham.
HEI;,JEG HAR AIDS. SÅ BRA! DET FORTJENER EN APPLAUS, liksom.
"Det er cystisk hendivrikosis."
"Åhh," sa han. "Finnes det en kur."
"Nei," sa jeg sørgmodig. "Det finnes en plante i indre Tanzania, men den er døende. Akkurat som jeg."
Klassen stønnet medfølende.
"Åh, stakkars deg," sa en jente med bollesveis.
"Kanskje du vil spise lunsj med meg," sa en gutt.
"Jeg kan vise deg rundt."
Jeg fikk et aha-uttrykk i ansiktet.
Dette hadde gått over all forventning.
På ungdomsskolen holdt andre seg unna meg, men nå.. Åhh, jeg var god.
Jeg kom til å bli den mest populære jenta på skolen.
Kanskje jeg bare skulle si til alle at jeg har finner?
Gutten som meldte seg frivillig til å spise lunsj med meg, møtte meg utenfor klasserommet og tok meg i hånden. Han hadde på seg store votter.
Han hadde blondt hår i militærsveis. Åh, kanskje han hadde vært i militæret. Tanken gjorde meg nummen.
Han var sikkert kjempemuskuløs. Som en ørn, liksom.
"Hei, jeg er Korka," sa han med en rar aksent. "Skal vi finne et bord?"
Vi gikk inn i kantina og fant oss et bord inntil et vindu. Fra utsiden kunne jeg se regnet som haglet ned.
"Erre virre kleinen serer dauv," sa han og smilte.
Hva i fæææn var det han sa? Alt jeg hørte var snøvling. Var han full? Hadde han drukket sånn fem flasker sprit, eller hadde noen kappa av tunga hans. Som i Middelalderen?
Nei,ikke si at han er en fyllik! Jeg ba en stille bønn inni meg.
"Hva sa du?" sa jeg og rynket brynene.
"Å, unnskyld. Jeg snakker ikke så bra norsk. Jeg er finne."
En emoji med hjerteformede øyne traff meg i trynet. Å, herregud. Han var som meg!
Han hadde jo på seg votter. Alt stemte jo!
"Å, jeg er også finne," sa jeg glad.
Han gliste.
"Så bra. Kan jeg bli med deg hjem i dag?"
YOU ARE READING
BLUBLOWSKA
HumorBlublowska har klart å skjule hvem hun egentlig er i tjue år. Men når hun begynner på universitet blir alt snudd på hodet. Vil hun klare å skjule det, eller må hun fortelle alle sannheten?
