BLUBLOWSKA

Kapittel 20: De hemma retardene

Creds til snowfreakinwhite for bildet

Kåre Einar kom som planlagt, og brått etter hadde han tvunget meg inn i bilen sin.

"Blublowska nei!" skrek Korka utenfor. Han hadde lagt håndflatene sine på vindusruta.

"Jeg må," sa jeg. "Jeg overgir meg."

Det var som tatt ut av en dramatisk film. Bilen begynte å kjøre av gårde og Korka løp etter, med håp om at den skulle stoppe. Men Kåre Einar var som vanlig en hjerteløs drittsekk. Han kjørte bare enda fortere. Noen ganger stoppet han, og akkurat da Korka tok på bilen, gasset han på.

"Du er et svin!" sa jeg da vi hadde svingt ut av en rundkjøring. "Det der er faktisk min framtidige ektemann."

Kåre Einar lo.

"Du har ikke mye til framtid foran deg, Blublowska. Men ikke vær redd. Du vil føle deg som hjemme dit vi kjører deg."

"Og hvor er det dere kjører meg?" mumlet jeg.

"Til ditt nye hjem, så klart," smilte Gjøril og så seg over skulderen. Hun møtte det rasende blikket mitt. Det var først da jeg så hvor sammenskvisa ansiktet hennes var. Øynene var pressa langt ned i trynet på ho, som en mislykka plastisk operasjon Hun hadde iskalde, blå øyne og blondt, stritt hår.

De førte meg visstnok til Gjørils hus, for Kåre Einar sa at hans hus var for trangt. Jeg følte meg kanskje ikke like redd lenger da jeg innså at jeg skulle bo hos en dame. Jenter var alltid ryddigere.

Jeg kunne se det. Det var et enetasjers rekkehus i en beige nyanse. Dette kom til å bli helt trygt.

"Så fint hus du har," sa jeg til Gjøril. Hvis jeg var snill kunne det hende at de slapp meg fri.

"Det der er ikke mitt hus," sa Gjøril. "Det er bestemoren til Kåre Einar sitt."

ENDA BEDRE! Jeg kunne kanskje klare å overtale en gammel, steril dame. Kanskje hun ville ...

***

Litt etter hadde Kåre Einar og Gjøril stilt seg bak meg. Vi sto på trappa til huset, og Kåre Einar hadde akkurat trykket på ringeklokka.

Plutselig åpnet døra seg.

En dame med kalkunhals og grått hår i afro kom til syne.

"Nu jävlar," sa hun. Fyfaen hun var svensk. "Det här var en oväntad överraskning!"

"Unni," sa Gjøril med et glis. "Dette er Blublowska Kowalski. Hun er polakk-"

"Det er jeg ikke!" protesterte jeg til bitchen bak meg.

"Polska?" Unni lo en ondskapsfull latter. "Ja, dom har jag bruk for. Du kan börja med golvet. Och så kan du mala väggen på badrummet."

Jeg stirret på henne. Seriøst? Skulle jeg være vaskehjelp for den jævla kjerringa?

"Dom andra har väntat länge på deg!"

"Andre?" sa jeg tørt.

Jeg ble med Unni ned i kjelleren. Huset hennes var helt normalt, men det luktet snev av utenlending i kjelleren. Kanskje det var noe dårlig mat i kjelleren? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å måpe da jeg så de tre personene som satt i kjelleren.

Ho ene hadde stritt, mørkt hår og telefonen klistra opp i trynet sitt. Jenta var ikledd en rød kjole med lange ermer.Hun drev og tok selfies av ... nei, det kunne ikke være mulig. Jenta hadde jo fader meg grisenese, og i hånden hadde hun en grillpølse, som det var tatt en bit av.

"Du!" sa jeg og pekte anklagende på henne. "Du kan ikke spise pølser!"

"Er du rasist, eller?" skjente hun. Jenta, som var rundt seksten, reiste seg opp og gikk mot meg. "Det er jo fader meg en kalkunpølse. Ser du ikke forskjell på en gris og en jævla turkey?"

"Unnskyld," sa jeg. "Jeg trodde i et øyeblikk at du var kannibal."

"Bare fordi jeg er muslim så er jeg ikke kannibal, din jævla flyndre."

"Øy, hvordan visste du at..."

Jeg stirret ned på finnene mine. Grytevottene var borte. De hadde blitt dratt av av en ... bjørn?

Gutten som satt på knærne hadde brunt hår i bollesveis. Han hadde et bitch-please-uttrykk i det ganske oppblåste ansiktet.

"Hvem er du'a?" spurte han med lys stemme og viftet med bjørneørene.

"Jeg er den nye jenta," sa jeg med et skuldertrekk.

"Den nye retarden, mener du?" Han lo en hånlig latter. "Jeg heter Lauritz Småripsen. Og jeg er en bjørn. Vil du høre meg brøle?"

"Nei," mumlet jeg. Den lille gutten gjorde meg kvalm.

"Det er æ som ska brøl!" sa en mannstemme. Ut fra skyggene kom en hest ut, nei det var ikke en hest, men en føkkings kentaur. Du vet de som er i Narnia-filmene. I bar overkropp med hesteunderdel.

"Æ e Stormfinn Hæsttann," sa han selvtilfreds. "Og æ vil gjerne ha ei ekstra jente her."

Han blunka til meg. Min reddende engel var en hest. Hvilken ære.. Det var bare det at han var ufattelig stygg. Han hadde brunt, tjafsete hår og hårete overkropp. Ansiktet var vridd i en tåpelig grimase.

"Jeg hater deg," sa grisejenta. "Du har ødelagt alt."

Jeg smalnet blikket.

"Jeg har vært her i to minutter. Du kjenner meg ikke. Jeg vet ikke engang hva du heter."

"Jeg heter Jaqueta Greece. Og nei, ikke Greece som i gris, men Greece som i Hellas. Hvis du kødder med meg, så skal jeg drepe deg med mine bare hender. Og du kan ikke forsvare deg med de finnene der. Du fornærmet meg og min religion, og det skal du få angre på, din fiskehore."

Jeg gikk bort til Jaqueta og ga henne en fish-slap.

"Nå tar du deg sammen," sa jeg. "Jeg er eldre enn deg. Du er bare en hormonell sekstenåring. Har oppførselen din noe å gjøre med en gutt? Er det derfor du er så jævla cocky?"

Jaqueta knakk sammen i gråt.

"Ja. Pappa hadde planlagt å gifte meg bort med Rajif. Han er fetteren min. Men Rajif synes bare det at jeg er jævla stygg. Jeg sa det ikke var min feil, for det er jo ikke det. Det er jo pappa som hadde seg med ei purke. Det er han som burde blitt bannlyst og kastet ut av landet. Han og den jævla grisemora mi, som sikkert ligger trykt inni en boks med servelat..."

"Nå overdriv du litt," sa Stormfinn bryskt. "Æ har faktisk blitt kalt en kinky hest, bare fordi folk må piske mæ for å få mæ på beina."

"Og jeg er en bjørn," sa Lauritz stille. "Og folk har kalt meg for Ole Brumm."

Jeg skjønte straks likhetene mellom oss. Vi var alle halvt dyr. Vi var nesten som en ... familie.

"Vi skal klare dette. Vi er kanskje noen hemma retarder, men vi skal komme oss ut her ifra. Jeg vet bare ikke når, men vi må gjøre det før Kåre Einar og Gjøril kommer hjem fra oppdraget sitt. Som kan være når som helst."