BLUBLOWSKA

Kapittel 16: Pappa fisk

Dunk.
Dunk.
Dunk.

Jeg åpnet øya og så trynet til mamma i fokus overfor meg.

"Hvor ... er jeg?" spurte jeg matt.

"På sykehuset," smilte mamma, som om hun er glad for at jeg antakeligvis ligger oppe i en en sykehusseng med masse ledninger i meg.

"Jeg så lyset."

"Nei, Blublowska. Det var en blits. De tok bilder av deg."

"Av meg i en haug av hasj? Det var ikke jeg som dopa ned presten!"

Mamma sukket tungt.

"Blublowska, du ble på en måte misbrukt."

Jeg døde innvending. Men ikke av latter..

"Hæ? Ble jeg voldtatt!? Hvorfor gjorde dere ikke noe?! Dere var jo der."

Mamma stirret en annen vei. Først da merket jeg at hun hadde et bitemerke på kinnet.

"De var for mange," sa hun stille. "Vi skulle gjerne ha hjulpet deg."

En rasende rød farge spredte seg oppover fjeset mitt.

"Hva slags foreldre ser på at barnet deres blir voldtatt?" brølte jeg. "Dere er jo helt sjuke."

"Du er jo voksen.."

"Hvor mange var det?" spurte jeg. "Hvor mange var det som, ja. voldtok meg mens jeg var høy på marihuana eller noe?

"Det var sju menn, inkludert Onkel Alf-Robert."

Hvis sju menn hadde.... fyfaen jeg hadde jo snart like mange sexpartnere som Dottie. Nå var jeg sikkert infisert med et eller annet. Det var sikkert derfor jeg lå her på sykehuset. Jeg hadde sikkert klamydia, herpes, sopp og det verste av alt; sprukken jomfruhinne. 

Jeg så for meg en gutt jeg likte skulle være den som skulle ta den. Ikke sju menn inkludert onkelen min. 

"Vi må anmelde dem," hulket jeg.

"Eh, det går nok ikke," sa mamma nølende. 

"MEN I HÆLVETE," knurret jeg. "Hvis du hadde blitt voldtatt, så hadde du vel anmeldt dem? Jeg ville jo ikke dette frivillig! Jeg ville vente til etter ekteskapet, som en normal hvit kvinne vil, faen! Og jeg skal fader meg drepe onkel Alf Robert." 

"Men Blublowska," sa mamma dørgens stille. "Det er en ting du bør vite." 

"Hva da?" 

"Vi vet at du har finner." 

Hjertet mitt stoppet. 

"Hvem er 'vi'?" spurte jeg redd. 

"Meg og faren din. Du har hatt det hele livet, og vi vet at du har prøvd å skjule det for oss. Men ærlig talt, du må vel ha skjønt at vi har visst det?" 

"Nei," sa jeg. "Jeg har alltid dekket dem til." 

"Du ble ikke født med grytevotter, kjære deg. Jordmoren besvimte da hun så det. Det var som en blanding av tørket mens og bark. Jeg var ikke like sjokkert som dem, heldigvis." 

"Men hvorfor har jeg finner?" spurte jeg. "Hadde du deg med en fisk, eller har jeg en genfeil?" 

"Den første," sa mamma fort. 

Jeg blunket. 

"HVA?!" skrek jeg. "HVORDAN KLARTE DU DET?" 

"Jeg var ung og uerfaren. Jeg gikk ut i tjernet og -" 

Jeg holdt meg for ørene. 

"Ikke fortell mer!" ropte jeg. 

"Du hadde skjønt det om du var i samme situasjon." 

"Det hadde jeg faen meg ikke! Når jeg står ved fiskedisken er det ikke fordi det pirrer meg, men fordi jeg vil ha den jævla fisken for å spise den!" 

"Det var en helt spesiell fisk," fastlo mamma. 

"Så den gangen vi dro for å se 'Oppdrag Nemo', så var det fordi du ... å, æsj!" ropte jeg. "Du er syk, mamma." 

"Jeg har bare en snodig avhengighet." 

"Ja, du bør melde deg på det programmet. Kanskje DU heller vil ha finner. Det er faktisk jævlig gøy." 

"Jeg vet at det er en funkjsonshemming for deg, men du må bare leve med det." 

"Hvordan skal jeg kunne klare å leve med en mor som tenner på fiskepinner, framfor ordentlige pinner?!" 

"Faren din har jo også samme problemet." 

"Faren min er en fisk. Det er problem nok i seg selv. Du har løyet for meg i nitten år. Menneskefaren min har sikkert ikke sagt et ord fordi du fortalte ham det." 

"Det stemmer," sa mamma. 

"Da er det jo ikke rart at han er stum!" ropte jeg sint. "Hvordan er det fysisk mulig å pare seg med en fisk?" 

"Hvis man har eggløsning så kan de underligste tingene skje. For min del kunne du hatt vinger."

"Så du har hatt deg med en struts også?"

Jeg vridde meg i senga og satte beina utenfor kanten, før jeg satte de ned i gulvet.

"Ikke vær morsom," freste mamma. 

"Jeg går ut." Jeg gikk mot døra og trykket dørhåndtaket ned, men motstanden var for stor.

En skallet mann med en pose sprøløk i hendene møtte blikket mitt gjennom sprekken. 

"Kan du flytte deg?" spurte jeg surt. Han sperret jo faen meg døra.

"Er det du som er Blublowska?" spurte han. 

"Ja," mumlet jeg. "Vil du si unnskyld fordi du voldtok meg?" 

Han lo hjertelig. 

"Hvis det er noen som voldtar så er det Kjell Martin," lo han. "Men det er ikke meg altså. Jeg er Kåre Einar." 

"Hva vil du med meg?" spurte jeg. 

"Jeg vet om hemmeligheten din," sa han alvorlig, før han tvang meg inn på rommet og kastet ut mamma.