BLUBLOWSKA

Kapittel 7: Jeg blir kjent med *itte

Dette er et ganske langt kapittel, sånn på forhånd, liksom..

"Men kjære Blublowska," sa mamma oppgitt inn i telefonen. "Du har vært borte i ett døgn. Skal du ikke prøve en natt til?"

"Nei! Alle behandler meg som dritt, mamma," gråt jeg. "Romkameraten min er tjuesju år og hun går ikke engang på skolen." 

"Hæ?" sa mamma forvirret. "Gitte er like gammel som deg. Det sa hun selv." 

"Hvem i helvete er Gitte?" sa jeg og snufset. 

"Romkameraten din." 

"Romkameraten min heter Dottie." 

Tenk om Dottie het Gitte, tenkte jeg. Kanskje øra mine var helt hemma, også?

"Hvem rom er det du bor på, da?" spurte mamma. 

"Rom 6." 

"Jammen, herregud, Blublowska. Du skal jo være på rom sju." 

Jeg fikk hakeslepp. Hadde jeg sovet på feil rom? Var ikke Dottie den egentlige romkameraten min? Kunne alt dette blitt ungått bare om jeg hadde sperra øra littegranne opp? 

Var jeg faen meg døv? 

"Åhh," stønnet jeg irritert. 

"Du får sove en natt til hos denne Dottie. Men, du, i morgen kommer Tante Hildegard en tur. Hun har med gave til deg.." 

"Gave?" sa jeg tørt. 

Tante Hildegard var pappas søster. Hun var spesielt glad i å drikke seg full og gå helt av skaftet. 

"Ja, hun tar deg sikkert med på noe morsomt."

Hva hun kom til å ta meg med på denne gangen, ante jeg ikke. Og det irriterte meg. 

Her var det ikke snakk om å dra på café, tvert imot... 

"Ok, men jeg må legge meg, hade." 

Å få avsluttet samtalen var et evig slit, men jeg klart det med hjelp av tærne mine. 

Og sakte falt søvnen på ... 

***** 

Jeg fortet meg å ta på et par grytevotter med rosa polkadotprikker på. De var det fineste. 

Gjennom glippen til Dotties soveromsdør, så jeg at hun lå surra inn i dyna som en føkkings tortilla. 

Jeg fikk litt dårlig samvittighet. 

Nå skulle jeg liksom bare stikke uten at hun fikk vite det. Og selv om det bare var en meter unna oss, så føltes det nesten litt slemt. 

Jeg bestemte meg for å skrive en lapp. Det tok hundre år, for penner glir alltid ut av finnene. Til slutt leste jeg lappen høyt for å sjekke hvordan det hørtes ut. 

Kjære Dottie

Beklager å måtte si dette, men jeg flytter. Og det er ikke på grunn av deg, tvert imot. Under hele mitt opphold har jeg bodd i feil hybel. Jeg er lei for det. Som oppmuntring bor jeg i rom 7 rett ovenfor deg, med ei jente som heter Gitte. Hilsen Blublowska. 

"Hvem i helvete kaller ungen sin Gitte, når man vet at det rimer på fit-" 

"Dottie!" skrek jeg vettskremt. "Det var ikke meningen at du skulle høre det!" 

Dottie lagde falsk furteleppe. Først da innså jeg hvor svære leppene hennes var. Som om hun akkurat hadde vært inne på badet og sprøyta dem fulle i botox.