BLUBLOWSKA

Kapittel 2: Ut av senga på med sekk

Det var en deilig søndags morgen, og det eneste jeg kunne bekymre meg over var at håret mitt sto til alle kanter den morgenen.

Jeg satt i senga og stirret harmonisk ut av det lille vinduet over skrivebordet mitt. Jeg liker søndager fordi det ikke skjer en dritt.

Jeg ligger som oftest i badekaret og spreller med finnene mine, men i dag kunne jeg ikke. *kremt* har mensen.

Mamma braste inn på rommet mitt med en gang. Mamma har det med å ikke banke på.

Hun er 1,80 høy med fett, svart hår til rumpa. Gjemt bak håret er det støgge trynet hennes, deriblant tre dobbelhaker og to bollekinn. Hun har store, brune øyne og går alltid i treningstights og hvit singlet uten noe under.

Og hun heter Zumbla.

Jeg vet jeg er jente og alt det der, men serr ... jeg klarer ikke ta øynene vekk fra brystene hennes som er lett synlige gjennom det hvite stoffet.

"Blublowska," strålte hun. "Se hva jeg har med til deg."

Man må ikke ha gullfiskhjerne for å ha skjønt hva det var mamma holdt i hånden. Et rektangulært, firkanta, føkkings brev med navnet MITT på, var det hun holdt i klæbbbæne sine.

"Har jeg fått post?" sa jeg tørt.

Hvem faen ville skrevet til meg? Jeg har ingen venner (unntatt de i dyrebutikken).

På ungdomsskolen ble jeg omtalt som hun med "grytevottene". Jeg sa at jeg hadde en ytterst sjelden form for hudsykdom. Veldig smittsom. Trur du faen meg ikke at alle holdt seg en meter unna meg hver bidige gang jeg åpna kjeften?

"Du har kommet inn på Universitetet i Oslo, Blublowska."

Jeg skar en utrolig stygg grimase.

"Mamma, jeg har faen meg ikke søkt om å gå på universitet. Jeg er ferdig på skolen."

"Du er ferdig på studiespesialiserende," rettet hun hånlig. "Det betyr at du skal studere etter videregående, ikke sant?"

Jeg stønnet.

"Men ... å herregud ... Kan vi ikke avbestille?"

"Men Blublowska. Skolen begynner i morgen."

Jeg fikk hjerteinfarkt og døde brått.

"HVA? MEN MAMMA! JEG HAR IKKE KJØPT INN EN DRITT! JEG HAR IKKE LINJAL, ELLER NOEN TING! TROR DU BUNNPRIS ER ÅPENT? TROR DU DE SELGER LINJALER!"

"Alt er ordnet," smilte mamma. "Jeg fikk faren din til å ordne det."

"Pappa," sa jeg, og kjente ordene bli tunge. "Men han er jo ... Mamma, hvordan skal pappa ha kunne kjøpt skoleting. Han er jo stum. Han går aldri ut. Han er jo redd for mennesker."

Mamma veivet med hendene og smilte lykkelig.

"Han har endelig fått PC-en til å virke, og han har bestilt ting fra Staples' nettbutikk. Og litt fra e-Bay og Amazon også!"

Jeg sank lenger og lenger ned i senga.

Skulle jeg begynne på en helt fremmed skole? Med mennesker som hadde hender?

Jeg fikk lyst til å drukne meg selv, og motvillig fant jeg fram skolesekken innerst i skapet. Jeg sendte den et blikk som boblet av vrede.