En annerledes hverdag

Vår hemmelighet

Jeg kjente kvalmen velte opp i meg. Jeg hadde sneket med meg en hundrelapp før jeg forlot huset vårt hjemme, men det holdt ikke lenge om jeg hadde tenkt å overleve her ute. Man trenger jo mat og drikke for å kunne leve, og med en hundrelapp kommer man ikke særlig langt. Jeg hadde vært på butikken i går kveld der jeg kjøpte en flakse med mineralvann, et grovbrød og syltetøy på flaske. Jeg var forsiktig med at jeg ikke kunne spise så mye om gangen for at jeg måtte spare på maten jeg hadde, så jeg hadde bare spist en halv brødskive i går, og nå var jeg skikkelig sulten. Jeg ordnet meg to brødskriver med syltetøy og spiste de opp på noen få sekunder. Like etterpå angret jeg meg. Men gjort var gjort. Jeg kunne jo enda håpe og ønske at Vinjar hadde funnet brevet jeg skrev til ham og at han kom og møtte meg senere i dag med vårt hemmelig sted. Kanskje han tenkte at jeg var sulten og tok med litt mat og penger. Plutselig kjente jeg et lite stikk inni meg. Som jeg savnet ham! Vinjar. Jeg tenker tilbake på sist natt da vi hadde snakket sammen. Smilet han sendte meg før han sovnet igjen. Smilet bare min helt egen lillebror kan smile. Det smilet savnet jeg. Jeg tenkte meg raskt om. Kanskje jeg kunne snike meg til vårt hemmelige sted nå i dag. Kanskje Vinjar var der, jeg kunne omfavne ham og aldri slippe ham. Få ham til og love å komme tilbake i morgen igjen. Jeg nikket for meg selv. Ja, det hørtes ut som en god plan.

Jeg snek meg bort til en hobby butikk og fant fort det jeg var ute etter. En skriveblokk som jeg og Vinjar kunne skrive til hverandre med. Den kostet tretten kroner og jeg nølte en stund før jeg tok blokken og gikk bort til kassa å betalte. Jeg hadde heldigvis en penn i jakkelomma mi, så det slapp jeg å kjøpe. Nå hadde jeg bare 27 kroner igjen. Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde allerede lagt en plan for hva jeg skal gjøre nå. Jeg skal bort til min og Vinjar sin hemmelige hule og skrive en beskjed til Vinjar. Kanskje han kom til å finne den senere en gang, kanskje til og med i dag allerede. Men hva skule jeg skrive? Det ville bli vanskelig å skrive om alt jeg føler akkurat nå. Det hadde vært mye bedre om jeg kunne snakket med han ansikt til ansikt. Kanskje jeg kunne det?

Huleåpningen var gjemt bak et par busker. Jeg husker enda den dagen jeg og Vinjar oppdaget hulen. Vi var ute i fjæra og leket og kom plutselig over en grønn hekk. Da vi kom på at vi kunne leke gjemsel fant Vinjar på at han skulle gjemme seg inni den grønne hekken. Like etterpå hørte jeg han gispe å rope på meg. Jeg løp bort til han inni hekken og han viste meg den sjokkerende huleåpningen som tronet opp fremfor oss. Wow, hadde vi utbrøtt. Hulen var koselig og liten. Det rant en liten bekk igjennom hulen, og det var et lite hull i taket slik at det kom litt dagslys inn, dermed var det ikke mørkt der inne. Siden hadde det vært vårt hemmelige sted som ingen andre visste om. Når vi var liten var vi der veldig ofte men nå er det flere år siden jeg var der sist. Nå når jeg sto fremfor hekken kjente jeg barndoms minnene trenge på. All den tiden jeg og Vinjar har brukt her inne om dagene, hatt det gøy. Jeg trakk hekken til sides og krøp innover helt til jeg kjente en stenhard steinvegg mot hånda mi. Da reiste jeg meg opp og kjente meg fram til den lille døra som på en eller annen måte var skjært ut av fjellet. Døra var veldig liten, noe jeg ikke hadde tatt med i planen min, men jeg fikk presset meg inn. Da jeg endelig skunne stå oppreist inni hula smilte jeg enda en gang. Gamle kosebamser og leker stå stabla opp på høye fjellhyller. Jeg husker den dagen jeg og Vinjar hadde tatt alle bamsene og lekene våre med og stablet dem opp her inni hula. Jeg husker vi slet med å finne på noe å si til mamma, vi kunne jo ikke si at lekene bare plutselig hadde forsvunnet. Til slutt sa vi bare at vi var blitt for gammel for lekene, og det godtok hun. Hun spurte ikke mer. Jeg gikk bort til en oransjebrun bamse med en avrevet fot og en påsydd arm. Tårene samlet seg i øynene mine. Den bamsen jeg holdt i hånda mi akkurat nå hadde vært yndlingsbamsen min da jeg var liten. Når jeg hadde mistet bamsen min lå jeg i senga mi å gråt. Jeg klarte ikke og sovne uten den. Det var det kjæreste jeg hadde akkuat der og da. Jeg husker hvor godt jeg behandlet den. Jeg husker når den mistet foten sin. Jeg ristet av meg tanken, ville ikke tenke på det. Det var forferdelig grusomt, spesielt for meg. Jeg ristet på hodet og la bamsen forsiktig tilbake på plassen dens på fjellhylla. Jeg gikk bort til andre siden av rommet og fant en kurv der jeg og Vinjar hadde samlet sammen telys og forskjellige lommelykter. Jeg tok fram et par kubbelys og rotet rundt nede i kurven for å se om jeg fant noe å tenne på lysene med. Heldigvis fant jeg en lighter jeg og Vinjar hadde tatt med hjemmefra den gangen vi fraktet alle lysene hit. Det viste seg at det var en lur avgjørelse. Jeg ble glad da jeg så at lighteren funket, og jeg tente fort på lysene. Så plasserte jeg lysene rundt den blå skriveblokken som jeg nå nettopp hadde vært å kjøpt på butikken. Jeg fant pennen i lomma mi og begynte å skrive. Ville komme meg i sikkerhet i tilfelle det kom noen.

"Kjære Vinjar. Dette brevet er til deg, og det ville betydd mye for meg om du lot dette bli mellom oss.

Jeg har litt dårlig samvittighet ovenfor dere siden jeg valgte å rømme, men jeg har dessverre ikke endret mening om avgjørelsen min - enda. Jeg vet at det er meningen at jeg ikke skal ha noe kontakt med deg grunnet at jeg faktisk er på rømmen, men jeg klarte ikke la være å kontakte deg, Vinjar. Jeg er sulten og fryser. Jeg trenger mat og drikke for å overleve og jeg vil andre overleve her ute i den kalde høstlufta uten ordentlig klær. Jeg har ikke penger heller og dermed ingen mulighet til å besøke butikken - jeg har allerede brukt opp hundre kroner på mat og drikke, pluss denne blokken. Jeg er så lei meg for at alt har blitt som det har blitt. Jeg er skrekkelig glad i deg, Vinjar, du skjønner vel det? Det er absolutt ikke på grunn av deg at jeg har rømt. Det håper jeg du skjønner.

Håper du kan ta vare på din hjelpeløse søster,

xoxo Ida"

Jeg leste ikke en eneste gang igjennom hva jeg hadde skrevet, jeg tok bare korken på pennen igjen og la den ved siden av boken, håpet at Vinjar ville svare meg. Så tok jeg maten min med meg og gikk lengere inn i hulen. Følte bare at jeg måtte finne en plass å gjemme meg. Ville ikke vise meg for Vinjar - ikke enda. Ikke før jeg visste om jeg kunne stole på ham. Ikke før jeg visste om han ville holde alt dette hemmelig. Jeg hadde tårer i øynene, men jeg kunne ikke ta noen sjanser.

Så hørte jeg noe. I huleåpningen. Jeg blåste ut det lille stearinlyset jeg hadde i hånda og håpet så inderlig at det var Vinjar.