En annerledes hverdag

- Alle er skikkelig redde for dere

Jeg stoppet opp midt i setningen, noe som egentlig var like så greit. Luca ble dyttet inn døra. Med et slo døra igjen bak han og det ble utrolig stille. Jeg turte så vidt kikke opp på ham. Han var virkelig nydelig. Øynene hans var nøttebrune og skinte alltid av glede. Og resten av ham.. Det var bare noe alle måtte falle for. Jeg smilte fortapt. Jeg likte tanken på at Luca var innelåst i samme rom som meg. Så slo virkeligheten inn i meg igjen. Det var så absolutt ikke noe positivt med det som skjedde akkurat nå. Jeg svelget tungt, og holdt blikket i bakken. Ingen sa noe og det begynte med et å ble kleint. Luca kremtet.

- Alle er skikkelig redde for dere, sa han forvirret.

Endelig fikk jeg meg selv til å kikke opp å møte blikket hans. Det stakk langt inni meg. Han ville aldri bli min. Det var bare å se sannheten i øynene. Jeg sukket nok en gang. Kunne det være min feil at han var her akkurat nå? I denne stunden? Jeg ristet på hodet for meg selv. Selvfølgelig ikke. Så slo enda en tanke ned i meg. Nå når Luca faktisk var her kunne han fortelle oss alt om hva som hadde skjedd her hjemme i Voss mens vi hadde vært ute på havet en plass. Jeg hadde så mange spørsmål. Spørsmål om Vinjar. Og mamma. Og pappa. En tåre trillet ned kinnet mitt, men det var heldigvis bare den ene som ville ut. Hadde Luca svarene på spørsmålene mine? Og det aller viktigste: hadde Vinjar det bra? Alle spørsmålene samlet seg opp og jeg kjente de presse på. Jeg knep igjen munnen min. Ville ikke bare bruse ut med alle spørsmålene mine på den måten. Enda en gang kikket jeg opp på Luca, og jeg fikk blikkontakt med ham. Lenge. Stikket inni meg gjorde enda vondere, og jeg brøt blikkontakten.

- Ingen vet hvor han er, så Luca stille.

Jeg kikket forundret og redd opp på han. Snakket han til meg? Det så sånn ut. Han så rett på meg, og vikte ikke med blikket. Ikke et sekund en gang. Han holdt meg fast på en måte. Jeg svelget og fikk presset fram spørsmålet jeg bare måtte stille han.

- Snakker du til meg? sa jeg gråtkvalt.

Stillhet. Jeg kunne høre Ivana og Kathrina gispe en plass bak ryggen min, men det betydde ikke så mye nå. Jeg måtte ha svar på om han snakket til meg. Jeg tenkte desperat at han bare snakket for seg selv. Han hadde sikkert fått skikkelig sjokk. Ja. Jeg satte meg ved den tanken. Men bare en liten stund. Så skjønte jeg at det egentlig ikke var så logisk. Jeg sukket for tusende gang.

- Er Vinjar blitt borte? sa jeg stramt.

Innerst inne kjente jeg at jeg var en liten del frustrert. Hvordan var det mulig? Vinjar måtte være hjemme med mamma og pappa. Hvor ellers kunne han være? Jeg fikk lyst til å riste svaret ut av Luca, men jeg sto som forsteinet til gulvet. Jeg trur aldri i livet mitt jeg har vært så stille som nå. Akkurat der og da kunne jeg sverget på at jeg ikke rørte en eneste muskel. For jeg gjorde ikke det. Alt som i det hele tatt spilte noe akkurat nå var Vinjar. Min lillebror. Aner du hvor mye han faktisk betyr for meg?! Jeg elsker han. Over alt på jorden. Om han også var blitt borte nå visste jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjøre.

- Mhm, sa Luca stille.

- Hva?! sa jeg overrasket.

HVA?! NEI. Hjertet mitt sluttet seriøst å slå.