En annerledes hverdag

Samlet igjen

Jeg våknet like etterpå, og befant meg fortsatt på sykehuset. Det satt en mannlig lege i hvit frakk ved siden av sengen min. Han holdt en notatblokk i hånda og kikket omtenksomt på meg.

- Alt er bra med deg, men jeg anbefaler å ta det med ro fremover, forklarte han.

Jeg nikket bare stumt og lukket øynene igjen. Det var fint.

- Jeg går nå. Hvis det er noe så ringer du bare i klokka, sa han.

Jeg nikket og hørte han reise seg å gå mot døra. Jeg sperret øynene opp og kikket på klokka.

- Når kommer mamma? spurte jeg forsiktig.

Legen snudde seg mot meg. Det så ut som at han tenkte seg om litt før han svarte.

- Vinjar? sa han bare forundret.

Jeg nikket ivrig.

- Hmm, han var faktisk her for litt siden, sa han mystisk.

Jeg rynket på pannen, og skulle til å spørre han hvor min lillebror var. Han bare blunket til meg og snudde seg mot døra igjen. Like etter gikk døra igjen etter han, og jeg var alene igjen. Alene? Jeg satte et lite spørsmålstegn ved det. Hadde ikke alle de andre vært på samme rom som meg før jeg sovnet? Jeg kikket meg fort rundt, men jeg var helt alene. Trodde jeg. Plutselig holdt et par hender meg for øynene slik at alt jeg kunne se ble svart. Jeg trakk inn luften av hendene og gispet overlykkelig.

- Bø! hvisket han lekent inn i øret mitt.

Jeg snudde meg fort rundt og så han rett inn i øynene.

- Vinjar!

Han blåste meg i ansiktet og hoppet opp i senga mi. Jeg holdt hardt rundt han, og lenge. Lenge. 

- Ida.. hvisket han.

Stemmen hans døde ut, men jeg hørte det. Jeg trakk meg unna meg, og tørket vekk en tåre som hadde begynt å renne nedover kinnet hans.

- Jeg har vært så redd, hulket han.

Det er rart hvor fort en person kan gå fra å være glad, til lei seg.. Eller, han var vel egentlig bare glad. Men det var ikke en overdrivelse å si at han hulket.

- Jeg også, sa jeg stille og tankefull.

Og det var egentlig først da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde vært kidnappet. Jeg kunne vært død nå. Men jeg lever enda, og jeg har Vinjar i armene mine. Jeg hadde ikke kjent det før nå, men jeg hadde vært redd hele tiden. Kjempe redd. Jeg hadde bare ikke gitt uttrykk for det. Men nå kjente jeg det veldig godt inni meg. Jeg var redd.

- Jeg elsker deg, Ida, sa Vinjar plutselig.

Det ga meg frysninger nedover ryggen min. Vinjar hadde aldri sagt at han elsket meg før. Plutselig lente han seg fram og kysset meg på nesen. Jeg måtte bare smile. Jeg vet at jeg og Vinjar kanskje oppfører oss litt som et kjærestepar, men jeg er bare så ufattelig glad i han. Jeg er hundre prosent sikker på at Vinjar vil synes det er teit når han blir et par år større.

- Næhh, se hvem som har funnet hverandre her da? utbrøt plutselig mamma.

Jeg snudde meg rundt og møtte blikket til mamma i døråpningen. Med et spratt jeg opp av senga mi, glemte Vinjar - men bare for en liten stund - og løp bort til mamma.

- Mamma, hvisket jeg gråtkvalt.

Mamma lo den varme, trygge latteren sin og jeg trykket meg inntil henne. Det var ufattelig deilig å endelig trekke inn mammalukta igjen.

- Hvor er pappa? spurte jeg med nesen trykket inn i genseren til mamma.

- Er det meg du ser etter? spurte plutselig pappa.

Jeg hylte overlykkelig og trakk meg inntil han i stede for mamma. Da begynte jeg å gråte virkelig mye. Pappa ba meg sette meg ned på en stol og puste godt inn. Jeg gjorde som han sa, og hele historien rant ut av meg. De ville uansett høre den senere på avhøret hos politiet, men jeg hadde lyst til å fortelle en personlig rapport til bare dem. Da jeg avsluttet med at Jens reddet livet mitt lyste mamma sitt ansikt opp.

- Jeg snakket med Jens her ute. Det såret så ikke særlig fint ut, sa hun bekymret.

Jeg nikket og pappa sa han hadde snakket med Kari også.

- Du har vel takket dem? spurte han strengt.

Jeg lo og nikket overdrevent.

- Mange ganger, forsikret jeg dem om.

Mamma sa at jeg skulle inn på avhør hos politiet i kveld. Jeg hadde ikke lyst, men visste jeg måtte. Plutselig banket jeg på døren, og inn kom hele gjengen. Med "gjengen" mener jeg venninnene mine, Luca og Kari og Jens.

- Forstyrrer vi? spurte Kari forsiktig.

Alle rister på hodet samtidig, og det sprer seg en hysterisk latter i blant oss. Kari kommer bort til meg og tar den ene hånden min i sin. Forsiktig legger hun en kalt gjenstand i hånda mi. Jeg kikker ned på og gisper. Blikket mitt møter en nydelig, hvitrosa nøkkel.

- Den er nydelig, sa jeg med sprukken stemme.

- Og den er til deg, sa Kari smilende.

Nok en gang gispet jeg, og en tåre piplet fram i øyekroken min. Jens kommer opp ved siden av Kari. Jeg benytter sjansen og trekker begge to inn i en stoooor bamseklem.

- Tusen takk for alt dere har gjort for meg, sa jeg med kinnene fulle av tårer. - Jeg ville aldri vært her hvis ikke dere hadde reagert så fort som dere gjorde.

Kari nikket og Jens tok meg forsiktig i hånda.

- Det ville alltid vært første prioritet, sa han fast.

Jeg smilte til han og klemte han og Kari nok en gang. Plutselig trengte Vinjar seg inn på siden av meg, og mamma og pappa kom opp på siden av Jens. Jeg dro Ivana og Kathrina også inn i ringen. Det var en fantastisk følelse. Jeg var frisk. Jeg levde. Alle levde. Og vi var samlet igjen. Jeg lot øynene gli over menneskene som dannet en stor ring med kroppene sine, og klemte hverandre gang på gang. Så merket jeg plutselig at Luca manglet. Jeg brøt ut av ringen og så han stå helt alene i et hjørne. Jeg gikk fort bort til han, tok hånden hans og dro han bort til alle de andre. Han sendte meg et varmt smil og jeg tvingte meg selv til å smile tilbake. Ikke vær kjiip nå, Ida. Feil tidspunkt.