En annerledes hverdag

En sprø idé

Kathrina sendte meg et slu smil. Jeg kikket spørrende på henne.

- HEI! VI ER HER NEDE, brølte Kathrina.

Hun begynte å slå på veggene omkring oss, hun sparket i døra og hoppet så hard hun kunne opp og ned.

- Hva er det du holder på med?! spurte jeg frustrert.

Kathrina holdt opp en finger fremfor munnen for å be meg være stille. Jeg fnyste. Skulle jeg være stille? Jeg kunne gjort nesten hva som helst uten at noen hadde hørt det i dette støyet. Kathrina snudde seg vekk fra meg og fortsatte å slå på veggene.

- Nous sommes ici-bas! Aidez-Moi..

Jeg kikket forskrekket bort på Kathrina. Hun ble stille.

- Hva var det der for noe?! spurte jeg.

- Fransk, svarte hun kort.

Det ble en kort stillhet før hun begynte å bråke igjen. Rommet vi var i ga mye ekko, så lyden forsvant liksom aldri helt.

- Ne jouez pas stupide, je sais que vous m'entendez! hylte hun.

- KAN DU FORTELLE MEG HVA DET ER DU SIER, brølte jeg til henne.

Sakte men sikkert kjente jeg frustrasjonen bygge seg opp til å bli sinne. Hva var det Kathrina holdt på med? Hun snakket om å redde Ivana, og det første hun gjør er å begynne å rope masse ting på et annet språk som jeg ikke forstår noe av. Kathrina satte øynene i meg.

- S'il vous plaît.. sukket Kathrina.

Så ble det stille. Da mener jeg veldig stille. Det eneste som kunne høres var et svakt ekko. Jeg ristet på hodet av Kathrina og trakk meg litt lengere inn mot mørket bak meg. Kathrina satte i å hyle. Høyt. Jeg holdt meg for ørene.

- DU GIR MEG TINNITUS, SLUTT NÅ MED DET SAMME! truet jeg skremt.

Kathrina sluttet, men jeg trur ikke det var på grunn av det jeg hadde sagt. Skritt - sinte, raske skritt - hørtes i det fjerne. Sakte men sikkert kunne vi høre skrittene nærme seg oss. Jeg svelget tungt. Skrittene stoppet rett utenfor døra, og en nøkkel ble vridd rundt. Døra slo opp.

- Toute idée de ce que vous nourrissez capable en ce moment?! Il a cliqué parfaitement pour vous, ou? Vous ne pouvez pas bien dans la tête!

Det plutselige lyset blendet meg et lite øyeblikk, men jeg ble fort vandt til det. Jeg gjenkjente mannen som var kommet inn. Det var mannen som hadde ført Ivana vekk fra meg, oppe på dekk. Matti. Jeg smakte på navnet hans. Han passet ikke til det. Absolutt ikke. Og hva gjør han her?! Matti kunne lett blitt populær blant all verdens damer, og så.. er han her? Av alle plasser? Matti ga meg et stygt blikk før han gikk bestemt mot Kathrina. Han tok tak i jakka hennes og presset henne opp mot veggen.

- Vous n'êtes pas bon. Vous devez faire attention, hveste Matti. Han nærmest spyttet ut det siste ordet.

Da to ble stående å hviske til hverandre på et språk jeg ikke forsto, sikkert på fransk. Han nikket raskt og slapp Kathrina. Enda en gang kikket han bort på meg. Han nikket på nytt. Han sa noe lavt til Kathrina og forlat rommet. Jeg hørte nøkkelen bli vridd rundt. Jeg kikket spørrende bort på Kathrina.

- Er vi i trøbbel? spurte jeg forsiktig.

Stemmen min skalv litt. Kathrina smilte.

- Nei, sa hun varmt. - Ivana kommer nok snart...