En annerledes hverdag

Smilet er på plass igjen!

Endelig fikk jeg øyekontakt med han. Jeg sto fremfor mannen som reddet livet mitt. Det var en litt rar følelse. Men fin. Jeg smilte. Mannen rakte ut hånden sin til meg.

- Jens, sa han med en buldrende grov stemme.

Jeg smilte. Hånden hans var hårete og full av sår. Men jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Stemmen hans lignet Morten sin, men jeg ofret det så vidt en tanke.

- Ida, smilte jeg til han.

Han trakk hånden til seg igjen, og jeg la merke til et åpent kutt midt på armen hans. Det så veldig ille ut. Jeg la forsiktig en finger på såret og så spørrende opp på Jens. Da jeg møtte blikket hans så jeg et snev av medlidenhet.

- Hva skjedde? spurte jeg forundret.

Mannen brøt blikkontakten med meg og kikket bak på vennene mine som sto bak meg. Jeg snudde meg og møtte blikket til Mona. Hun smilte slik som bare hun kunne. Det gjorde meg varm innvendig. Jens kremtet stille, og jeg snudde meg mot han igjen. Nok en gang kikket jeg spørrende opp på han i håp om å få et svar.

- Det var en metallplate under vann, som kuttet meg, sa Jens stille. - Det er ikke noe alvorlig, la han fort til.

Jeg var litt forvirret. Under vann? Metallplate? Hmm.. Jeg ble stående en stund, helt stille, og tenke. Jeg kikket nok litt rart på Jens, så han begynte å le litt. Det fikk tankene mine til å bli enda sterkere. Så gispet jeg. Kunne det være tilfelle?

- Ble du skadet i et forsøk på å redde meg? spurte jeg.

Jeg hørte stemmen men lød litt trist ut, men det var jo ikke mer å vente. Jens nikket til meg, men la en hånd på skulderen min. Han var veldig mye høyere enn meg, så det føltes litt rart ut.

- Ja, det gjorde jeg Ida, begynte Jens. - Og heldigvis lyktes det forsøket.

Jeg pustet lettet ut og smilte. Jeg snudde meg til vennene mine igjen. Mona var der ikke lengre. Jeg trakk på skuldrene. Hun sa noe om at hun skulle ringe hjem til foreldrene våre. Jeg hadde mast på å få snakke med Vinjar, men hun hadde nektet meg. Og begrunnet det med at jeg ikke var klar for det akkurat da. Kanskje ikke, men uansett..

- Kan jeg få være litt alene med Jens? spurte jeg stille.

Vennene mine sa ingenting, de snudde seg bare og gikk ut. Ivana snudde seg og blunket til meg før hun lukket døren etter seg. Jeg smilte rart til henne og snudde meg mot Jens igjen. Han fant fram en stol og satte seg ned. Jeg smilte og hvisket tusen takk.

- Jeg er jo din høyde x3 så det ville vært litt rart å stå om vi skal få til en samtale, smilte han varmt.

Jeg lo kort, men ble fort alvorlig igjen.

- Det var ikke det jeg snakket om, sa jeg sakte.

Han ble stille, og jeg grep sjansen når jeg først hadde den.

- Jeg mener tusen takk for at du reddet meg, sa jeg.

Jeg hadde ikke akseptert det om jeg kunne bestemme, men plutselig rant en tåre nedover kinnet mitt. Tanken på familien min gjorde meg veldig lei meg.

- Jeg var så nær døden, men du ga meg en ny sjanse. Til å oppleve nye ting. Ting jeg aldri ville opplevd hvis livet mitt hadde endt hær.. sa jeg stille.

Det ga meg frysninger helt ned til tærne mine, og nok en tåre rant ned kinnet mitt. Jens la armene sine rundt meg og trakk meg inntil seg.

- Selvfølgelig, sa han stille og strøk meg på ryggen.

Det var en nydelig følelse. Kunne nesten vært pappa, han her. Det var noe ved han som gjorde han så spesiell. Han trakk seg litt unna meg og kikket meg rett inn i øynene. Jeg hadde på følelsen av at han på en eller annen måte kunne se hele meg. Alt.

- Har du noen gang hatt kjæreste? spurte han med et glimt i øyet.

Jeg så rart på han og lo.

- Nei, svarte jeg og kikket ned i bakken.

Han lo selv også og vippet hodet mitt forsiktig opp igjen.

- Selvfølgelig må du få oppleve det før du dør, forklarte han.

Jeg lo enda mer. Jo. Selvfølgelig. Men innerst inni tenkte jeg på mamma og pappa. Og Vinjar. Jeg nikket og ga han en skikkelig bamseklem. Nok en gang dyttet Jens meg unna. Nå studerte han ansiktet mitt. Nøye.

- Næhh, ser man det? Smilet er jo på plass igjen! sa han storartet.

Det fikk meg bare til å glise for enn før. Det var noe med Jens som var veldig beroligende. Jeg følte meg trygg med han. Det kunne vel ha noe med at han reddet meg å gjøre.

- Tusen takk, hvisket jeg nok en gang. - Tusen takk.