En annerledes hverdag

Vinjar

Jeg smilte kanskje da. Men ikke nå lengre.

- Jeg beklager, men jeg skal lete etter en, sa Mona forsiktig.

Jeg nikket bare og tørket fort vekk tåren som trillet nedover kinnet mitt. Magen min snørte seg sammen, og jeg fikk hvisket fram at jeg ville satt pris på det om jeg kunne være litt alene. Mona nikket til meg og la mobiltelefonen sin i hånden min.

- Hvis de ringer tilbake, smilte hun så fint hun bare kunne.

Jeg nikket og tørket nok en tåre vekk. Mona hadde virkelig prøvd. Vi alle hadde prøvd. Og håpet. Hele kvelden. Men ingen der hjemme tok telefonen. Det var kun Vinjar igjen. Han hadde nettopp fått ny mobil med nytt sim-kort og mobilnummer. Så jeg kunne bare de første tre tallene. Jeg hadde spurt etter en telefonkatalog, men Mona sa de nok ikke hadde slik ombord på båten deres. Dessuten tenkte jeg at siden nummeret til Vinjar var veldig "ferskt", sto det nok ikke i telefonkatalogen uansett. Hvis det bare hadde vært en annen måte. Jeg hadde spurt Mona om vi ikke skulle ringe politiet, men hun sa at det var like greit å vente til vi la til havna. Vi befant oss ikke akkurat i Voss nå, men det var bare to timer unna i bil og 20 minutter med fly. Det kunne vel ikke være så ille. Når vi kom oss ut av båten skulle vi gå til politistasjonen og kontakte politiet i Voss. For meg hørtes det ut som en skikkelig vanntett plan. Hva kunne gå galt? Plutselig slo døra opp. Jeg holdt på å få den rett i meg, siden jeg satt rett ved siden av den. Rommet var ikke større enn et vaskekott, men det var her de oppvarte alt av mobiltelefoner og nettbrett. Jens hadde forklart meg at de likte å være helt alene når de var ute med båten, samtidig som de selv måtte ha tilgang til en mobil om det skulle skje dem noe.

- Hør godt etter, og skriv ned, sa Jens, som nettopp kom inn døra.

Jeg nikket og fant like godt fram mobilen Mona hadde gitt meg. Den hadde ikke lås på seg, så det var så å si enkelt å få seg inn på den. I en litt tåkete og overrasket tilstand trykket jeg meg inn på "telefon", og var klar som et egg til å trykke inn et eller annet mobilnummer. Jeg håpet bare det var et nummer han kom med, da. Jens blunket til meg, og jeg tok det som et tegn på at jeg var på riktig spor.

- 91* ** *62, ramset Jens opp.

Jeg konsentrerte meg for fult, ville få alt riktig. Da han var ferdig nikket jeg til han, og skulle til å spørre hva jeg skulle med nummeret. Jens la en finger fremfor munnen, og hysjet på meg. Deretter latet han som at han snakket i sin egen mobil. Jeg kikket rart opp på han, og han pekte på Mona sin mobil. Han blinket lurt til meg og forlot rommet. Jeg skjønte hva han mente. Jeg skulle ringe nummeret han hadde gitt meg. Men hvem sitt nummer var det? Magen min snørte seg nok en gang sammen. Han vet jeg vil ha kontakt med familien min. Tenk om dette er nummeret til.. til.. Vinjar! Jeg prøvde å smake på tanken, men jeg kom ikke så langt. Men jeg tvilte aldri på at jeg ville ringe nummeret jeg hadde fått med en eneste gang. Så jeg gjorde det da. Det ringte. Og ringte. Og ringte. Ingen tok telefonen. Jeg holdt på å legge på når telefonsvareren begynte å snakke.

"Hei. Jeg gidder ikke denne telefonsvarer driten, men om dette er min Ida så vær så snill og ring meg atter og atter en gang. Jeg elsker deg. Og savner deg. Please legg igjen en beskjed."

Jeg gråt. Det var Vinjar sin stemme. Jeg ringte nummeret igjen og igjen, kun for å høre beskjeden. Man kunne høre at Vinjar gråt, og det fikk meg ikke akkurat i bedre humør. Ikke i det hele tatt. Etter en stund begynte jeg å bli lei av "telefonsvareren", og jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk. Det ringte en stund, og jeg ga opp håpet. Jeg gråt i strie strømmer. Det føltes direkte ut som at hjertet med ble røsket ut av meg.

- Hvorfor kan du ikke bare svare meg?! ropte jeg fortvilt inn i mobilen.

Jeg snufset høyt. Det dryppet snørr fra nesen min, men jeg brydde meg ikke litt en gang. Det fikk bare være. Jeg griset nok til klærne jeg hadde på meg, men hva var vel viktigere enn familien sin? Plutselig var det som om at jeg befant jeg meg i nok et mareritt. Huff. Alt jeg ville var å oppleve noe kult, bli populær på skolen.. og nå sitter jeg her.. Åhh, bare Vinjar kunne tatt den telefonen!

- Ida?!

Det var Vinjar's stemme. Jeg mistet pusten i et sekund, så gispet jeg. Jeg nikket desperat og snufset høyt. Ja, hadde jeg lyst å skrike. Men jeg klarte ikke. Jeg hadde Vinjar i mobilen, og klarte ikke å få fram et ord.

- Hvor er du?! ropte han.

Han hørtes nesten sint ut, og jeg måtte bare le litt. Jeg ser for meg han, som hører meg le i mobilen. Jeg hadde liksom vært kidnappet. Og Vinjar trodde nok at jeg enda var i fare. Noe jeg ikke var.. Det måtte se komisk ut. Jeg sukket stille, slapp ut all luft jeg hadde inni meg og støtte i et høyt gledeshyl.