En annerledes hverdag

Hjemme igjen...

Jeg gikk ut av politistasjonen ved siden av de som betydde mest for meg i hele verden. Ivana og Kathrina løp mot familiene sine som endelig var fremme. Jeg smilte da jeg kjente solen steke i ansiktet og ga Vinjar en stor klem.

- Takk, sa jeg stille.

Jeg kunne "høre" at han smilte tilbake, og jeg trakk meg unna han igjen. Ivana kom bort til meg.

- Vi drar nå, sa hun med blikket i bakken. - Går det bra med deg?

Jeg nikket og ga henne en klem. Kathrina kom også opp ved siden av oss og jeg passet på å gi henne en klem også.

- Bare gå, jeg har det bra, forsikret jeg dem om. - Hadet, smilte jeg.

Det virket som at de hadde litt problemer med å gå fra meg, men plutselig var mamma der ved siden av meg. Hun la en varm arm rundt meg og smilte til venninnene mine.

- Vi skal passe på Ida, sa hun pålitelig til dem.

Ivana nikket og gikk bort til sin egen familie igjen. Kathrina derimot ble stående med et litt tomt uttrykk i øynene. Jeg tok henne i hånda og hvisket rolig til henne:

- Du skal ikke unnskylde deg, Kathrina. Det var ikke din feil, jeg lover.

Kathrina kikket opp på meg og nikket forsiktig.

- Unnskyld, sukket hun.

Jeg nikket til henne og ga henne nok en klem.

- Det går bra, Kathrina, sa jeg.

Kathrina snudde seg plutselig unna meg og gikk bort til familien hennes. Før hun gikk inn i bilen deres snudde hun seg og vinket muntert til meg. Jeg vinket tilbake til henne, og snudde meg til mamma igjen.

- Kan vi dra hjem nå? spurte jeg hest.

Pappa kom opp på siden av mamma og begge nikket bekreftende. Vinjar løp bort til meg og tok meg bestemt i hånda.

- Følg på, min dame, sa Vinjar med en tilgjort voksen stemme.

Jeg måtte le litt, men fulgte villig etter bort til bilen vår. Vinjar åpnet døren for meg, og til min store overraskelse lukket han den faktisk igjen også - uten at det smalt i det hele tatt! Jeg måtte bare smile. Like etter begynte bilen å kjøre framover, og jeg plugget et par headphones i ørene mine. Jeg følte bare for å stenge ut den ekte verdenen for bare en liten stund.

Vi var i Voss igjen. Jeg kjente plutselig alt igjen, og jeg visste hvor vi befant oss til enhver tid. Det var fantastisk fint. Pappa stoppet bilen utenfor huset vårt, og jeg smilte plutselig fra øre til øre. Hjemme. Endelig. Jeg åpnet døra og pustet inn den deilige luften. Jeg tenkte det var litt komisk, men lufta hjemme i Voss var definitivt noe helt for seg selv. Jeg strakk på hele kroppen og ventet på de andre. Men det var ingen som kom ut av bilen. Jeg rynket pannen og kastet et fort blikk bort på huset vårt. Så gispet jeg. Jeg klarte ikke å stoppe det, og plutselig rant det en liten tåre nedover kinnet mitt. Jeg rev opp sjåførdøren og kikket trist på foreldrene mine.

- Skal vi flytte? spurte jeg trassig.

Ingen svarte og jeg kikket opp på huset igjen. Flere flyttebiler var parkert der, og noen menn holdt på å bære ut forskjellige møbler. Fortsatt ingen svar.

- Skal vi flytte?! brølte jeg irritert.

Alle var tause. Jeg kastet et blikk på Vinjar og merket av han gråt. Kanskje jeg var for brå..