En annerledes hverdag

"Å miste en søster gjør virkelig vondt"...

Jeg trakk med meg Luca bort til vinduet. Det var en gigantisk vinduskarm til det lille vinduet, og jeg dyttet Luca ned på den slik at han fikk hvile seg. Jeg brydde meg ikke akkurat om jeg selv sto eller satt akkurat nå.

- Fortell om den avisa, sa jeg bestemt. - Uansett hva som sto der, la jeg kjapt til.

Luca så usikker ut. Han kremtet og fiklet med genseren hans. Han ga ikke tegn til å ville si noe. Hjertet mitt banket skikkelig fort, og jeg tenkte aldeles ikke klart. Uten å vite helt hva jeg gjorde la jeg hendene mine i hans, slik at det ble umulig for han å fikle med genseren sin lengre.

- Luca, sa jeg bedrøvet. - Vær så snill, sa jeg bedende.

Hendene mine lå enda i hans, men verken jeg eller han så til å bry oss om det. Ikke akkurat nå. Luca kastet et blikk ned på hendene mine som lå i hans. Han smilte et svakt smil. Hæ? Hjertet mitt hoppet over et slag. Han så opp igjen og møtte blikket mitt og ga meg et tullete blikk. Jeg kjente jeg ble litt irritert på han. Prøvde han å være morsom? Dette var aldeles ikke en sånn situasjon det passet seg å leke morsom på. Dette var alvorlig. Jeg sendte han et seriøst blikk, og det tullete uttrykket ble fort borte igjen. Det stakk litt inni meg, siden jeg på en måte nettopp hadde gjort han lei seg igjen, men jeg ristet tanken av meg. Luca løftet hendene mine opp sammens med sine egne. Først skjønte jeg ikke hva han prøvde på, men jeg la fort merke til at han prøvde å "kneppe" hendene våre sammen. Jeg hjalp han mer enn gjerne, og like etter var begge hendene våre "flettet" sammen. Da Luca smilte forsiktig til meg denne gangen klarte jeg å presse fram et smil tilbake. Jeg hadde bare et spørsmål.. Hvorfor? Dette var liksom bare Ida. Dumme, rare Ida som ingen på skolen likte. Jeg kunne ikke forestille meg at Luca var interessert i meg? Nei. Selvfølgelig ikke. Jeg lo innvendig for meg selv. Luca visste da godt at jeg hadde vært styrt forelsket i han for noen år siden, og nå hadde han hendene sine flettet sammen med mine? Var det ikke flaut for han? Hmm. Jupp, jeg hadde utrolig mange spørsmål. Egentlig fløy det tusenvis - eller kanskje millioner - av sommerfugler rundt inni magen min, men jeg klarte på en eller annen måte å ignorere de akkurat nå. For Luca var ikke det eneste som betydde noe for meg akkurat nå. Vinjar var også en stor del av dette øyeblikket. Jeg klarte ikke vente på svar fra Luca lengre.

- Luca, sa jeg med et trist tonefall.

Jeg holdt blikket hans fast, og var fast bestemt på å ikke vike med blikket før han. Det klarte jeg med glans. Luca så til slutt vekk og sukket. Det var greit nok at det sikker var tungt for han å måtte fortelle meg disse nyhetene, men jeg måtte få vite. Plutselig ble hendene mine så kalde. Jeg kikket ned for å se hva som hadde skjedd, og hjertet mitt sukket innvendig i meg. Luca hadde sluppet hendene mine. Var det et tegn på at han ikke ville fortelle meg noe som helst?

- Ehm, Ida.. sa Luca usikkert.

Jeg glemte fort de kalde hendene mine, og det nedbrutte hjertet og kikket fort opp på ham. Han ville fortelle meg alt. Det skjønte jeg med en gang. Jeg ga han et oppmuntrende smil, og det var nok lurt gjort av meg. Like etter satte han i gang.

- Han forsvant allerede på søndag, startet Luca stille.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilken dag det var i dag. Onsdag.

- Alle var skikkelige hysteriske. Først deg, sa Luca tvilende.

Etter "først deg" tok han en lang pause, og han holdt blikket mitt hele tiden.

- Så Vinjar etterpå, fortsatte han. - Avisa intervjuet alle i familien, venner og skolen. De intervjuet alle som kunne ha noe med Vinjar å gjøre. Men de fikk ikke så mye ut av det for å si det kort og fælt. De første dagene sto det egentlig bare det samme i avisene. At intervjuene ikke hadde ført noen plass. Og at politiet jobbet grundig med saken. Men i dag sto det noe annet. Jeg rakk faktisk akkurat å lese igjennom alt to ganger før e-hh, stemmen til Luca stilnet ut.

Jeg skjønte egentlig hva som kom, men jeg sa ingenting. Jeg lot Luca være stille så lenge han trengte.

- Før de kom og hentet meg. Mennene altså. Dritt folk, sa Luca forbannet.

Det kom det ja. Det jeg hadde forutsett. Men det overrasket meg fortsatt at de faktisk hadde kommet rett hjem til han for å hente ham. Luca må ha sett på meg at det sjokkerte meg og han la forklarende til:

- Jeg var alene hjemme. De må ha visst det. Uansett. Det som sto i avisa i dag, det sjokkerte meg. Men det var da i alle fall positivt.

Han hørtes nesten litt lettet ut. Det skjønte jeg da. Hvis det var noe positivt, var det nok bra. Bedre enn ingenting. Et lite håp tente seg inni meg.

- Politiet fant en lapp Vinjar skrev, sikkert før han dro, sa Luca stillferdig.

Jeg gispet. Bak meg hørte jeg tydelig at Ivana og Kathrina også gispet forferdelig.

- Hva sto der på lappen? spurte jeg utålmodig.

Luca trakk pusten ordentlig godt før han fortsatte.

- Han skrev at han skulle passe på seg selv. At han skulle dra en plass han var trygg. Men at han trengte litt tid alene. At ingen skulle bekymre seg for han. Han avsluttet brevet med å skrive at å miste en søster virkelig gjorde vondt.

Jeg sperret øynene opp, og en salt tåre rant nedover kinnet mitt.

- Hva?! hvisket jeg stille. - Mistet?