En annerledes hverdag

Intervjuet og fortfilmen

Jeg hadde en klump i magen. Jeg stolte ikke lengre på Zayn. Eller hvem han nå enn var. Jeg visste ikke om jeg noen gang hadde stolt på han en gang. Dumme Kathrina. Hun hadde latt seg lure. Trodde jeg i alle fall. Jeg visste jo ingenting helt sikkert. Kanskje Zayn bare var lei av å være "fanget" her slik som oss andre? Ikke visste jeg. Jeg hadde bare på følelsen at jeg skulle være forsiktig med hva jeg fortalte til han. Jeg ville aldri stole 100% på han. Aldri. Slik var det med den saken.

- Inn meg deg, brummet han.

Jeg kikket forundret opp. Jeg hadde ikke merket at vi sto stille fremfor en dør nå. Jeg var forvirret, men visste ingen følelser til han. Forsiktig tok jeg noen skritt frem mot døra. Jeg stirret hardt på håndtaket. Hva ventet meg der inne? Ikke visste jeg.

- Det er kun venninnene dine som venter der inne, sa jeg surt.

Han dyttet meg til side og åpnet døra for meg. Redd møtte jeg blikket hans. Øynene hans sa så mye mer enn ord. Han sendte meg et dumt blikk og sparket meg lekent i rompa mi. Jeg skvatt til. Hva holdt han på med? Flørtet han?! Jeg gikk fort inn døren som Zayn hadde åpnet. Jeg hadde så vidt kommet meg inn da han smelte døra igjen bak meg. Jeg brydde meg ikke. Dette rommet var stort, men i det minste lyst. Og Ivana og Kathrina var her. Det fikk meg til å smile. Denne gangen satt de ikke på et kaldt steingulv. De satt på stoler. Jeg gikk fort bort til dem og omfavnet dem. Det var en deilig følelse, selv om vi ikke sa så mye. Jeg skjønte egentlig at det bare var fordi ingen av oss var i humør til det. Eller det var det jeg trudde. Først. Så klarte jeg å tyde blikkene venninnene mine sendte meg. Det var triste blikk. Nedtrykt. Hva var det nå? Jeg prøvde å åpne munnen å spørre om det, men jeg fikk ikke ut noen ord. Ivana kikket opp på meg og jeg sendte henne et dumt blikk. Hun skjønte sikkert hva jeg mente. For hun nikket stille bort mot andre enden av rommet. Jeg snudde meg. Helt borte i andre enden av rommet sto det et enslig bord. Jeg kikket meg litt rundt. Veggene var dekket med avisutklipp og bilder. Jeg kastet bare et blikk på noen av bildene, men jeg brydde meg ikke stort. Gikk forsiktig bort til en pult som var plassert ved siden av døra jeg  nettopp kom inn igjennom. Det så bare ut som en helt vanlig skrivepult, egentlig. Det lå et par penner, blyanter og ark rundt om på hele pulten. Ikke noe uvanlig med det? Jeg hadde det aldri så rotete på rommet mitt, og jeg følte meg komfortabel når alt sammen bare lå strødd utover tilfeldig. Jeg samlet sammen arkene, men mistet et ned på gulvet. Da jeg skulle bøye meg ned for å plukke det opp så jeg at det var notert noe på baksiden av arket. Jeg tok det opp og studerte det som sto der. Det var noen tilfeldige tall og bokstaver. Så la jeg merke til det. Tilfeldige sa jeg?! Tallene var en dato. Fødselsdatoen til Vinjar. Og når jeg leste bokstavene bakvendt ble det til et navn. V-I-N-J-A-R. Jeg fikk en dårlig følelse innvendig i meg. Jeg fikk litt panikk og åpnet en av skuffene under skriveborden. Det lå mange ark inni den. Med tall og bokstaver på. Og det var nok heller ikke tilfeldig. Et ark var merket  med bokstavene A-C-U-L, som ble til L-U-C-A om man leste det omvendt. Neste ark sto Ivana sine bokstaver på. Jeg ble kvalm. La arkene tilbake, og ville ikke bry meg. Det eneste jeg behold var arket med Vinjar sine bokstaver på. Jeg klemte arket hardt imellom to fingre. Jeg ville aldri slippe det. De stygge mennene skulle aldri se det igjen. Forsiktig vendte jeg blikket opp igjen. Blikket mitt stoppet på et bilde som var klistret opp på veggen. Det var først da at jeg merket det. Og jeg gispet. Mistet arket jeg hadde i hendene mine gjorde jeg også. Jeg gikk bort til det bildet jeg hadde blikket mitt festet på. Det var et bilde av meg, Ivana og Kathrina. Jeg rev det ned av veggen. Studerte. Reflekterte. Kjente meg irritert. Flyttet blikket opp på veggen igjen og ble møtt av et bilde av meg og Vinjar. Jeg sukket. Da jeg så ordentlig etter fant jeg bilder av mamma og pappa, foreldrene til Ivana og Kathrina og mange flere fra skolen min. Det stakk langt inni meg. Det var utrolig. Men det var ikke bare bilder som var hengt opp på veggene. Det var også en masse avisoppslag. Utklipp fra aviser. Det var for eksempel et utklipp fra i vår. Det var et intervju med meg og Ivana. Men det var ikke bare bilder og avisutklipp av meg og de jeg kjente. Det var bilder av flere andre mennesker også. Det beviste bare at vi ikke var de første som ble holdt fanget her. Rart jeg ikke hadde hørt om slike bortføringer før? I avisene og slikt? Kanskje de andre barna ikke var fra Voss. Sikkert. Så fikk jeg plutselig panikk. Jeg var ikke helt klar over hvorfor. Jeg lette febrilsk med blikket mitt rundt om på veggene. Jeg skjønte ikke først hva det var jeg lette etter, men så skjønte jeg det. Vinjar. Jeg ville finne et avisoppslag om Vinjar. Helst et veldig nytt ett. Jeg kikket spørrende på Ivana og pekte på bildet av meg og Vinjar. Hun kikket stille og nikket mot bordet i andre enden av rommet, akkurat slik hun hadde gjort noen minutter tidligere. Jeg snudde meg brått. Bordet. Jeg gikk så fort jeg kunne bort dit, holdt på å gå rett inn i bordet. Så bråstoppet jeg. Det første jeg så var Vinjar. Ansiktet hans lyste mot meg. Han smilte. Det roet hjertet mitt for en liten stund. Å vite at Vinjar hadde det bra. Men så slo overskrifta mot meg. "Vinjar forteller ut om savnet - og håpet". Hjertet mitt begynte å galoppere rundt i brystet mitt. Jeg begynte å lese. Jeg leste igjennom teksten en gang. To ganger. Tre ganger. Hundre ganger.. Jeg måtte få med meg hver eneste liten detalj. Jeg leste teksten enda en gang. Vinjar var blitt intervjuet. Og han hadde fått spørsmålet om han trodde jeg var død. "Nei. Ida er en sterk jente. Jeg vet hun er der ute en plass, og jeg vet hun vil komme tilbake til oss en gang", hadde han svart. Det gjorde meg glad. Han hadde ikke mistet håpet. Det  "å miste en søster gjør virkelig vondt" greiene var sikkert bare noe dummer Luca hadde funnet på. Helt sist i artikkelen sto det en setning som gjorde meg het i kinnene. Det virket som at Vinjar snakket rett til meg. "Vær sterk Ida. Jeg vet du kan klare dette. Og hvor du enn er her i verden, så vet du at jeg elsker deg. Og at jeg savner deg. Og at jeg enda håper. Så vær så snill å komme tilbake, for jeg vil ikke miste deg. For bare det å savne deg gjør virkelig vondt. Tenk hvor vondt det ville vært for meg å miste deg også". Det var  her jeg stoppet opp. Jeg leste setningene om og om igjen, helt til jeg kunne de utenat i hodet mitt. Artikkelen surret rundt oppe i hodet mitt, og jeg følte meg svimmel. Plutselig skjedde alt så fort. Og alt dette foregikk liksom bare inni hodet mitt. Plutselig var jeg tilbake i det mørke rommet sammen med Luca. Han holdt rundt meg, og jeg dytter han vekk. Sa at jeg ikke likte han. Jeg ba om at noen skulle komme å hente oss. Morten kom. Jeg og Luca ble skilt fra hverandre. Jeg møtte Ivana og Kathrina igjen. Arkene. Tallene og bokstavene. V-I-N-J-A-R. Alle bildene og avisutklippene på veggene. Og nå dette. Intervjuet. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Alt hadde gått så fort. Og så brått. Jeg visste ikke lengre hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå. Fortfilmen fortsatte å gå rundt i hodet mitt. Om og om igjen. Jeg prøvde å riste den av meg, men det fungerte ikke. Jeg kikket ned på bildet av Vinjar igjen. Jeg skulle ikke svikte han. Langt ifra. Han skulle ikke få kjenne på følelsen av å faktisk miste en søster! Jeg skulle komme hjem til han igjen. En gang..