En annerledes hverdag

Jeg liker deg ikke.

Jeg kunne fortsatt ikke tro det. Hadde allerede spurt Luca opptil flere ganger og det han hadde sagt i det hele tatt var sant. Han sverget på det han hadde sagt. Hodet mitt verket. Ordene Luca hadde sagt hang enda fast inni hodet mitt. "Å miste en søster.." . Miste? Hadde Vinjar mistet meg? Var ikke det litt tidlig å si enda? Så slo det meg. Jeg hadde jo ikke bare vært borte i noen uker. Det var sikkert nærmere måneder eller lignende. Jeg sukket tungt. Bare ikke jeg mistet Vinjar også.. Den tanken klarte jeg ikke. Men helt innerst inne betydde det vel ikke så mye uansett? Om Vinjar ble borte for meg, ville jeg jo ikke finne ut av det. Dessuten var jo egentlig Vinjar borte for meg allerede. Og jeg visste ikke om jeg noen gang ville få se han igjen. Den tanken knuste meg innvendig nok en gang, og jeg prøvde desperat å finne noe annet å få tankene over på. Å starte en samtale med de andre var uakseptabelt akkurat nå. Jeg ville bare ikke. Så jeg ble sittende. Stille. Og etter en stund sovnet jeg vel også, for  når jeg våknet igjen var det mørkt utenfor.

- Jeg beklager, stammet en stemme.

Jeg rynket pannen og snudde meg etter stemmen. Det var Luca.

- Det er ingenting å si sorry for, mumlet jeg.

Luca trakk forsiktig på skuldrene. Det var tydelig at han ikke likte å se meg så deppa som jeg var akkurat nå.

- Morten var her med kyllingsuppe, sa Luca stille.

Med et merket jeg det rumle skikkelig i magen min. Midt i alt dette hadde jeg glemt at jeg faktisk var sulten. Skrekkelig sulten. Luca skjøv en bolle med suppe i bort til meg. Men jeg så ingen skje.

- Hvor er skjeen? spurte jeg teit.

Luca kikket ned i hendene sine.

- Det var bare en skje, sa han. - Du kan låne min.

Jeg så forundret på han, men tok i mot skjeen han rakte til meg. Jeg brydde meg vel ikke om han hadde brukt den før meg. Jeg burde virkelig være takknemlig for at jeg i det minste hadde fått noe å spise. Endelig. Hadde ikke tall på hvor lenge jeg hadde vært uten mat. Sikkert utrolig lenge. Jeg brukte ikke lang tid på å slurpe i meg all suppen, og den var faktisk enda varm. Jeg kikket mot vinduet igjen og la merke til at Ivana og Kathrina lå å sov. Det så ut som at de sov veldig dypt. Jaja. Da var det vel bare meg og Luca. Flaut. Kanskje.

- Jeg vet ikke hvor de er, sa Luca flatt.

- Hæ? spurte jeg forundret.

Hva snakket han om nå da? Hvem var de? Ivana og Kathrina lå jo rett de.. Jeg stoppet tankene mine. Brått. Hvem lå der borte? Jeg spratt fort opp og gikk bort til vinduet. Det lå ingen der. Det var bare en masse tepper. Jeg rev de vekk. Det var definitivt ingen under dem. Håpet sank inni meg. De var borte. Nå var jeg i alle fall helt alene med Luca. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette livet? Når kunne det ta slutt? Luca kremtet og fikk meg ut av alle tankene mine. Jeg merket blikket hans klistret fast på ryggen min. Jeg ville ikke su meg.

- Morten tok de med seg mens han var her med suppen.

Jeg nikket og bet meg i leppen. Kikket ut av vinduet. Neste var vel at jeg mistet Luca også. Stille reiste Luca seg opp bak meg. Jeg hørte han kom gående mot meg. Med et sto han rett bak meg. Han la to ømme armer rundt meg og kysset meg forsiktig i nakken. Jeg fikk frysninger i hele meg. Det føltes ikke riktig. Absolutt ikke. Jeg dyttet han forsiktig vekk.

- Jeg vet du liker meg, sa han bestemt.

Jeg fnyste kort. Det kunne vel ikke han bare komme her og bestemme? Nei. Jeg fikk lyst til å le av han innvendig. Men samtidig stakk det en plass i hjertet mitt. Jeg vet ikke helt hva jeg følte. Hadde ikke oversikt over følelsene mine. Ikke akkurat nå. Var usikker på om jeg i det hele tatt likte Luca. Eller ikke. Inntil jeg fant det ut hadde jeg ingen planer om å gi han noen forhåpninger. Forhåpninger?! Hvilke ord var det jeg brukte? Luca hadde vel ikke noen forhåpninger om at jeg likte han? Langt i fra. Nå måtte jeg le litt høyt. Luca kastet et lite kikk på meg og bet seg i leppa. Jeg sendte han et søtt smil. Ante ikke hvor det kom fra. Jaja. Jeg følte meg bedre nå, uten armene til Luca rundt meg. Men plutselig var han der igjen. Denne gangen var hendene hans inni håret mitt. Jeg kjente meg uvel og trakk meg bakover. Luca fulgte etter meg.

- Slutt, sa jeg stramt. - Jeg liker deg ikke.

Luca så forundret på meg, men han trakk seg i det minste unna meg. Og han ble underlig stille. Jeg tenkte over det jeg hadde sagt. "Jeg liker deg ikke". Var det sant? Jeg trudde det. Eller..? Det var vel ikke normalt å føle seg dårlig når den man virkelig likte holdt rundt deg? Nei. Jeg holdt meg til det jeg hadde sagt. Jeg likte absolutt ikke Luca.

- Beklager det der, sa Luca stille.

Jeg kommenterte ingenting på det. Kikket så vidt opp på han og møtte blikket hans. Han snudde seg fort bort fra meg. Jeg gispet. Kastet et blikk på de to tomme skålene våre. Det lå en skje inni den øverste skålen. Luca hadde lurt meg. For i den ene baklomma hans var det en ny skje. Jeg kjente sinnet koke inni meg. Nei, jeg likte ikke Luca.