En annerledes hverdag

Matti

- Hva mener du? spurte jeg fortvilt. - Kan du slutte å snakke i gåter?

Kathrina sa ned i gulvet.

- Vi kan stole på Za, nei jeg mener Matti, ok? stammet Kathrina.

- Hva?! utbrøt jeg. - Er du blitt helt tullete eller?!

Kathrina sa ingenting. Hun kikket ikke en gang opp.

- HAR DU FORELSKET DEG I HAM?! brølte jeg opp i trynet hennes.

Kathrina gispet forskrekket.

- Ne-e-i? sa hun forsiktig.

- Åh, ikke prøv deg. Mannen er ikke helt god i hodet, forklarte jeg henne. - Han har kidnappet oss, Kathrina. Du kan ikke forelske deg i ham!

Endelig løftet Kathrina blikket og kikket rett på meg.

- Jeg er ikke forelsket i ham, ok? hvisket hun. -Og han er bare sytten forresten..

Jeg studerte henne nøye.

- Ikke? spurte jeg forundret.

Kathrina hadde veeeeldig lett for å forelske seg i nye gutter heeeele tiden, men å bli forelsket i en som har kidnappet deg er kanskje ikke så realistisk.

- U-unnskyl-d, stammet jeg flau.

Selvfølgelig var ikke Kathrina forelsket i Matti. Hva skjer med meg? Kathrina smilte svakt. Stille. Jeg kjente jeg ble frustrert igjen.

- Men det er noe mellom dere? spurte jeg forsiktig.

Egentlig hadde jeg lyst til å rope det høyeste jeg kunne, men jeg satt stille på gulvet.

-Vel.. begynte Kathrina.

- Stopp. Jeg vil ikke høre det, sa jeg tvert.

Kathrina begynte å le.

- Ikke? spurte hun overrasket.

Jeg sa rart på henne. Hvorfor hadde jeg sagt det?

- J-o-o, sa jeg sakte.

Kathrina lo litt til før hun ble alvorlig igjen. Hun studerte øynene mine en god stund før hun åpnet munnen.

- Vi kan stole på ham, sa hun stille.

- HVA?! ER DU GÅTT AV HENGSLENE ELLER?! brølte jeg.

Kathrina ba meg roe meg ned. Da jeg ble stille fortsatte hun.

- Jeg mener det. Han hjelper oss, begynte Kathrina.

Jeg ristet på hodet.

- Har du ikke noe fornuftig å si så trenger du ikke si noe, sa jeg.

- Det er fornuftig, protesterte Kathrina tvert.

Jeg nikket opp på henne. Fornuftig?

- De er franskmenn, alle sammen, sa Kathrina forsiktig.

Jeg nikket kort og ga tegn til at hun skulle fortsette.

- Za-a, jeg mener Matti, er til å stole på, sa Kathrina bestemt.

Jeg lot tanker strømme inn i hodet mitt. Kanskje hun hadde rett? Hvorfor ellers skulle de utvekslet så mange ord til hverandre hver eneste gang de møttes?

- De to andre vet ikke noe om dette, sukket Kathrina.

Hun ristet på hodet.

- Vi har ikke noe annet valg, Ida. Vi må stole på ham. Hva kan vi tape? spurte hun fortvilt.

Jeg nikket og sendte Kathrina et varmt smil.

- Hør, skritt! utbrøt Kathrina.

Jeg spisset ørene mine, og som Kathrina hadde sagt, det hørtes skritt som sakte men sikkert nærmet seg. Kathrina strålte fra øre til øre. Jeg sendte henne et spørrende blikk. Hun la fingeren over munnen for å be meg være stille. Jeg trakk på skuldrene og ventet like så godt. Skrittene stoppen utenfor døra, og en nøkkel ble vridd rundt der ute. Døra gled litt opp og en strimle med lys falt inn.

- Inn med deg nå, brummet en stemme utenfor.

Mattis.