En annerledes hverdag

Mørket omringer meg

- Vi kan jo ikke drepe henne, er du helt tullete? hører jeg en stemme langt borte fra brøle.

Jeg hører mange stemmer og bråk, men klarer ikke plassere lydene. Jeg åpner ikke øynene. Jeg prøver og reiste meg, men jeg kjenner bare at lite støt stikke inni meg. Dermed blir jeg bare liggende.

Jeg åpner øynene, kjenner meg kvalm og får lyst til å spy. Kjenner meg kvalm og dårlig. Jeg kjenner meg ikke igjen, og jeg prøver febrilsk å rope etter mamma og pappa, men jeg får det ikke til. Noen har knyttet et stramt munnbitt over munnen min, noe som medfører at jeg ikke klarer å snakke. Jeg blir irritert og tenker at jeg må prøve å fjerne munnbittet. Det fant jeg veldig fort ut at det ikke funket, det heller. Hendene mine er knyttet sammen bakpå ryggen min. Jeg ristet irritert på hodet. Jeg brukte blikket mitt til å sjekke fotene mine. De var også knyttet fast til sengen jeg ligger på. Jeg trakk pusten stille, skjønte at jeg ikke kom meg bort herfra. Jeg skjønte bare ikke hvordan jeg hadde havnet her. Jeg ble liggende å tenke på dette, og uten at jeg visste det falt jeg i søvn igjen.

- Her, Ida ba meg levere dette til deg og Kathrina, forklarte Vinjar.

Ivana tok i mot brevet Vinjar ga henne, og sa pent hadet til ham igjen. Ivana ringte Kathrina, bestevenninnen hennes, og sammen åpnet de brevet.

Vinjar fortsatte hjemmover. Han var glad. Kjempeglad. Dessverre var ikke stemningen hjemme lik den Vinjar hadde inni seg akkurat nå. Da han kom hjem var det fult av politibiler og digre hunder overalt.

- Vinjar, sa en mørk stemme.

Den kom fra en politimann. Han rakte hånda fram.

- Jeg heter Sebastian, helst kall meg Seb. Jeg er politisjef, presenterte han seg selv.

Vinjar tok høfflig hånda hans og presenterte seg selv som broren til Ida.

- Jeg vet alt om deg og søsteren din, Vinjar. Jeg og foreldrene dine ønsker å snakke med deg, blir du med inn en tur? Foreldrene dine venter i stua, forklarte han Vinjar.

Vinjar nikket stille og fulgte etter politisjefen inn.

- Vinjar, gispet Line, mora hans. - Hvor har du vært? Vi har vært så urolige for deg.

Vinjar blåste henne av.

- Kan vi komme til poenget? spurte Vinjar lett.

Politisjefen Seb kremtet.

- Det kan vi, nikket han. - Det er et par ting vi er nødt til å ta opp meg deg, Vinjar. Du skjønner vel at dette er alvorlig?

Vinjar nikket stille.

- Ok. Så har det seg sånn at mora og faren din har tipset oss i politiet om at du kan vite noe om Ida's forsvinning, og at du holder kontakt med henne nå. Stemmer dette?

Stillhet.

- Vinjar, nå er det bare å snakke ut. Vi kan redde Ida, presset han på.

Vinjar stirret ham inn i øynene.

- Greit, hvisket ham. - Det skjønner jeg, svarte Vinjar tvert.

Igjen ble det stille. Ingen sa noe på lenge, helt til politisjefen brøt stillheten.

- Vinjar, bare fortell meg hva du vet om dette.

Vinjar knep munnen sammen for å vise at han ikke sier et ord. Politisjefen sukket irritert.

- Det gjelder søstra din, er du ikke glad i henne? nesten spyttet ham ut.

- Jo, hvisket Vinjar tilbake. - Det er derfor jeg holder munn om dette, hvisket Vinjar.

Mora til Vinjar gispet.

- Vinjar! Nå har du med å fortelle hva du og Ida holder på med sammen, brølte hun.

Vinjar kikket ned i gulvet.

- Du møter henne på det der hemmelige stedet deres. Jeg vet det, grøsset mora til Vinjar.

Vinjar reiste seg sakte opp.

- Du har helt rett, mamma, svarte Vinjar spydig. - Vi har holdt på en stund nå, og jeg skjønner Ida på en måte dere ikke gjør. Vi har et helt spesielt bånd oss i mellom. Jeg har lovt Ida å holde munn om dette, og akkurat det løftet vil jeg holde.

Politisjefen så på Vinjar. Mora og faren til Vinjar også. Vinajr var klar over at dette var alvor, men han nektet å si noe mer.

- Hun kommer hjem, hvisket Vinjar mykt, snudde seg for å gå.

- Du har husarrest ut uka, sa mora til Vinjar skarpt.

Vinjar snudde seg mot henne og nikket stille. Så gikk ham.

Da jeg våknet var jeg svett. Det føltes som om at jeg hadde var innestengt i et varmeannlegg. Kroppen min svir, og jeg klarer ikke få drømmen ut av hodet mitt. Jeg vet det bare var en drøm, men jeg håpet, at det var dette som hadde skjedd etter at jeg forlot Vinjar med vårt hemmelige sted. Om det var dette som hadde skjedd betydde det at bestevenninnene mine, Ivana og Kathrina, hadde fått brevet av meg, og Vinjar hadde klart å holde munn om hvor jeg var. Det er viktig nå. Alt er avhengig av at Vinjar ikke sier noe. Da vil planen min gå i stykker.