En annerledes hverdag

Politistasjonen

Politimannen så mystisk på oss og ba oss sette oss ned å vente.

- Jeg kommer snart tilbake, forklarte han.

Vi fant oss noen stoler å sitte på. Jeg lot meg senke så langt ned som det lot seg gjøre. Det var en fantastisk følelse. I går pratet jeg med Vinjar i flere timer. Og jeg fikk høre stemmen til mamma og pappa. De hadde kontaktet politiet i Voss, men det var ikke så mye de kunne gjøre akkurat da. Jeg hadde forsikret dem at vi skulle innom politistasjonen her i morgen. Jeg visste en gang ikke hvor jeg var, så jeg hadde ingen informasjon å gi dem og det. Nå var det tirsdag morgen, og hele gjengen var samlet på politistasjonen. Jens hadde allerede vært inne for et avhør, og nå var det Karis tur. Vi ungene skulle bli avhørt senere. Nå ble både ambulanser og foreldre innkalt. Det var en fin følelse det å tenkte på at jeg snart kunne se familien min igjen, og at jeg var trygg. Det tok ikke lang tid før ambulansen stanset utenfor politistasjonen, og vi var nødt til å bli med. Jeg følte meg ikke dårlig i det hele tatt, men det var påbudt med en helsekontroll etter en slik opplevelse som vi hadde hatt. Dessuten sa politimennene at det var stor sjanse for at jeg hadde en indre skade, grunnet pusteproblemene. Og Jens kunne fått infeksjon i såret sitt. Så vi måtte nok pent bli med til sykehuset, og vente på familiene våre der. Jeg følte meg allerede sliten, og jeg visste at det enda var mye som ville skje. Først sykehuset, så familien. Deretter et avhør på politistasjon, og i tillegg sikkert mange intervju. Jeg ble svimmel av tanken. Jeg har aldri vært den jenta som holder ut lengst, eller liker mye fart og spenning. Jeg liker helst å befinne meg i rolige omstendigheter. Ambulansen jeg satt i stoppet og en lege kom og viste oss inn til et rom vi skulle oppholde oss i til vi ble skrevet ut igjen. Alle ble plassert på samme rom, underlig at de har så store rom faktisk. Det første legene gjorde var å ta en blodprøve, og deretter be alle sammen legge seg ned og hvile ut.

- Det er enda noen timer til familiene deres er her, sa en mannlig lege. - Så dere kan slappe av inntil da, det har dere bare godt av.

Det var noe med omstendighetene og legene som fikk meg til å føle meg "tatt vare på". Like etterpå gled øyenlokkene mine sakte igjen. Det hadde vært en slitsom dag for oss alle, og enda var det lenge igjen til dagen var over.