En annerledes hverdag

Passende straff?

Stillhet. Trykkende stillhet. Jeg svelget. Jeg ble stående å se etter Ivana en stund, men en skarp stemme avbrøt meg.

- Jaha, da er det oss tre da, lo den ene mannen.

Jeg snudde meg mot ham, og ga ham et skarpt blikk.

- Jeg er ikke redd. Bare sett i gang, sa jeg spydig.

Begge mennene studerte meg lenge. Jeg synes faktisk jeg så et skjær av beundring i øynene deres. Jeg smilte selvsikkert.

- Hva er det du smiler sånn for, spyttet den ene mannen.

Jeg trakk på skuldrene.

- Hva har dere tenkt å gjøre med meg? spurte jeg forsiktig, med et mye mindre selvsikker.

Mannen nærmest meg tok tak i håndjernet mitt og trakk forsiktig i det.

- Kom, hvisket han kjærlig.

Jeg fnyste, men turte ikke gjøre annet enn å følge etter dem.

Rommet vi var kommet inn i var mørkt og luktet såpe, nærmere sagt grønnsåpe. Mannen klikket på en knapp, og et lite lys skinte opp i taket. Ikke at det ga så veldig mye lys, men lys er jo lys. Det var i alle fall en lampe. Mennene trakk ut to stoler og satte seg ned.

- Sett deg ned, sa den ene mannen, og pekte på gulvet.

Jeg ristet på hodet, men satte meg lydig ned.

- Jah, da er sannhetens time kommet, startet den ene mannen.

Jeg svelget, og nikket stille og hvisket:

- Jeg er klar.

Mennene nikket.

- Jeg heter Trond, og dette er min kompis, Morten. Han mannen som var her i stad heter Matti. Det et kun oss tre her på båten. Pluss dere, selvfølgelig.

Jeg nikket tankefullt. Stygge navn, tenkte jeg. Jaja, Matti er jo søtt da, men drit i navnet da. Han er helt grusom, navnet betyr jo ingenting. Jeg ristet det av meg.

- Jeg er sjefen her. Ingen trosser meg, skjønner du det? Jeg gjør som jeg vil, og de som irriterer meg sitter ille i det, fortalte mannen som utga seg som Trond. - Jeg tror du er klar over dette, eller? lo han.

Enda en gang nikket jeg stumt.

- Og som du sikkert vet, sitter du skikkelig i klemma nå, lo han, enda høyere.

Jeg svelget.

- Jeg vet bare ikke hva som er en passende straff for deg, tenkte ham høyt.

Jeg kikket ham inn i øynene.

- Vi holder venninnene dine fanget... begynte Trond.

- Vennene mine?! VENNENE mine, ikke bare VENNEN min?! Er det flere her?! avbrøt jeg ham.

De to mennene lo.

- La meg se alle! Lås meg inne med dem om dere må, vis meg dem! ropte jeg.

Mennene så forundret på meg.

- Vil du bli låst inn i et kal... begynte ham enda en gang.

- JA! Bare jeg får se vennene mine!

Mennene lo enda en gang.

- Morten, fører du henne ned? Jeg har et par andre ting å ta meg av, mumlet Trond.

Morten reiste seg, sa et par ord på sitt eget språk, og kom så bort til meg.

- Følg etter meg, søta, sa han søtt.

Jeg fnyste bare.