En annerledes hverdag

Dette er jo en annerledes hverdag..

Det hadde gått flere dager nå. Jeg og Luca hadde ikke snakket sammen i det hele tatt. Jeg hadde kanskje sett på han sånn to tre ganger, men det var alt. Siden Ivana og Kathrina hadde vært borte en stund nå hadde jeg fått mye tid på å tenke. Nå satt jeg igjen med en veldig viktig konklusjon. Hjemme syntes jeg alltid at alle og alt rundt meg var utrolig kjedelig. Jeg hadde faktisk ønsket meg en spennende hverdag. Det var egentlig først nå det slo meg. Hverdagen min var ikke vanlig lengre. Den var nok blitt mer spennende, om man skal si det sånn. Men det var så absolutt ikke dette jeg hadde tenkt på når jeg sa at jeg ville få en annerledes hverdag. Det var ikke dette jeg hadde ønsket meg. Langt i fra. Jeg satt helt stille og tenkte. Tenkte. Bare tenkte. Så falt tankene mine på Luca igjen. I går hadde jeg sagt rett ut at jeg ikke likte han. Det sto jeg enda fast med. Virkelig. Jeg forsto bare ikke hva han hadde holdt på med i går. Holdt rundt meg. Og jeg likte ikke det. Innerst inne hadde jeg trudd at jeg hadde følelser for han, men i går ble det sikkert at jeg ikke hadde det. Nå gjorde tanken på Luca meg bare kvalm. Dessverre for meg var han den eneste personen sammen med meg i dette rommet. Derfor valgte jeg heller å holde kjeft i stedet for å snakke. Jeg fikk en følelse av at jeg ikke kom til å klare å holde ut her særlig mye lengre. Med Luca. Jeg ba en stille bønn inni meg om at Morten eller noen av de andre mennene skulle hente meg. De på skolen min plaget meg fordi jeg brukte å be. Hvorfor var det plutselig så feil å tro på forskjellige ting? Ettersom alle begynte å plage meg mer og mer på grunn av det hadde jeg sluttet med å be. Bare når de så på. Jeg ba fortsatt når jeg var alene. Men det visste ingen andre om. Jeg turte ikke stå fram. Jeg gjentok bønnen inni meg. Like etter hørte jeg fottrinn. Jeg kikket forundret opp for å sjekke om det var Luca. Det var det ikke. Han satt i andre enden av rommet og kikket tomt på meg. Han sendte meg et svakt smil, men jeg smilte aldeles ikke tilbake. Jeg fokuserte på skrittene. Jeg hørte tydelig at de kom nærmere og nærmere meg. Jeg kjente håpet spre seg forsiktig innvendig i meg. Kunne det være Morten? Eller Zayn? Jeg håpet egentlig på at det var Zayn. Jeg merket ikke at skrittene nå stoppet utenfor døra. Så ble døra plutselig åpnet.

- Så dere er her enda? lo Morten.

Jeg kikket stumt opp på han. Bønnen min hadde blitt hørt. Det gledet meg. Neste gang skulle jeg stå opp for hva jeg trudde på, uansett hvor mye de på skolen min plaget meg. Hva mente han egentlig med at vi var her enda? Jeg fikk svar på spørsmålet like etterpå. Jeg kjente meg frustrert.

- Døra har stått åpen hele tiden, brummet Morten.

Jeg møtte blikket til Luca uten å tenke meg om. Jeg sendte han et irritert blikk. Selvfølgelig var det hans feil at vi ikke hadde sjekket om døren var åpen. Gutter er.. huff. Med et kom Morten gående mot meg. Han dro meg opp etter den ene armen. Det gjorde skikkelig vondt, men jeg holdt ut smertene. Han dro meg med bort til Luca og trakk han også opp etter armen hans. Jeg så på han at det gjorde vondt for også han. Likevel forble han stille slik som meg. Morten dro oss begge to med seg bort til døra, og ut. Jeg lurte på om jeg skulle glede meg eller grue meg for hva som ville skje nå. Jeg gikk for noe i mellom der en plass. Hvis jeg fikk se Ivana og Kathrina igjen ville det være noe å glede seg til. Men om de skulle stenge meg og Luca i samme rom igjen var det absolutt ikke noe å glede seg til. Ikke i nærheten av det en gang. Plutselig var vi oppe på dekk igjen. Nok en gang befant vi oss ute på åpent hav. Jeg likte det absolutt ikke. Så sto bare Zayn der rett fremfor oss. Morten ga han armen til Luca, men han sa noe irritert på sitt språk. Fransk. Morten svarte morskt tilbake og de ble stående å diskutere lenge. På sitt eget språk selvfølgelig, så vi forsto ikke noe av det de sa. Jeg prøvde å trekke meg ut av grepet til Morten men det gjorde bare det hele verre. Han strammet grepet rundt armen min, noe som virkelig gjorde vondt. Jeg håpet jeg kunne bli med Zayn. Kathrina hadde jo sagt vi kunne stole på han. Så jeg fikk ta den sjansen akkurat nå. Etter en stund ble de to mennene ferdig med å diskutere, og Morten overlot meg forsiktig til Zayn. Det var deilig. Zayn hadde et mye slappere tak rundt meg enn det Morten hadde hatt. Jeg og Zayn gikk bortover dekk en plass mens Luca ble dratt under dekk igjen. Flott. Da var jeg i alle fall kvitt han. Jeg smilte tilfreds. Så var det bare å finne ut hvor jeg skulle nå. Zayn slapp taket i meg etter at Morten hadde forsvunnet bak oss.

- Følg meg, sa han lavt.

Jeg nikket bare taust og var takknemlig for at han visste meg tillit. Dette ville han vel ikke gjort hvis han ikke "spilte på team" med oss? Eller ville han? Jeg kikket forsiktig opp mot Zayn. Noe stakk til inni meg. Det varte bare i noen sekunder, helt til Zayn merket at jeg så på han. Hadde jeg sett feil eller så han skikkelig irritert ut?