En annerledes hverdag

...så ble alt mørkt

- Inn, hvisket Morten sårt.

Jeg rakk ikke å reagere før jeg kjente en kald og vemmelig hånd på ryggen min. Den ga meg et puff og jeg falt fremover. Det kalde betong gulvet slo hardt mot ansiktet mitt. Jeg hørte Morten le kort bak meg før døren bak meg lukket seg. Jeg hørte han låse døren, og sjekke at døren var låst. Så gikk ham. Jeg kjente mørket komme krypende, litt etter litt.

- Hal-lo? prøvde jeg meg på å si. Stemmen min skalv skikkelig.

Sakte reiste jeg meg opp, på skjelvende bein.

- Går det bra med deg? hvisket en stemme fra mørket.

Jeg slapp ut et lite hyl. Stemmen var så myk at den ga meg gåsehud. Hvor kom forresten stemmen fra?

- Hv-vem e-e-er du? stammet jeg.

Jeg vet ikke om jeg var redd, eller om det var fordi jeg frøs. Tennene mine klapret i alle fall, veldig mye!

- Du blør neseblod, fortsatte stemmen. - Kom å sett deg ved siden av meg, så skal jeg hjelpe deg.

- Hvem er du! hviskeropte jeg.

Jeg hadde ment å rope, men stemmen min sviktet. Jeg hørte noe røre på seg en plass inni mørket, og jeg fikk litt panikk.

- Ikke kom nærmere! advarte jeg.

Plutselig var jeg kampklar.

- Sett deg ned, du er utslitt, prøvde stemmen å fortelle meg.

Jeg gispet etter luft.

- Du har ingen rett til å bestemme over meg! hylte jeg frustrert.

- Sett deg ned! ropte stemmen igjen.

Det var en jente. Jeg hørte et stille sukk, så ble alt mørkt.