Jeg løp det forteste jeg kunne. Jeg kunne kjenne hjertet hamre det forteste det kunne. Jeg var litt redd for at hjertet skulle hoppe ut av kroppen min, så fort som det galopperte. Jeg trakk pusten raskt og tok et lite overblikk over omgivelsene rundt meg. Jeg måtte finne et sted å gjemme meg. Jeg løp litt videre, og til min overraskelse fant jeg en grå dør som faktisk var åpen! Jeg lukket døra etter meg og begynte med å skyve tunge ting inntil døra slik at det ville bli vanskelig å åpne den utfra. Etter at alt dette var gjort kunne jeg endelig trekke pusten. Det var vanskelig å ta innpå seg at jeg faktisk befant med på et skip langt utpå det blå hav! Ingen som kunne se eller redde meg. Det var ikke rart jeg slo til han der mannen. Han fortjente det. De hadde kidnappet meg. Det trillet en tåre nedover kinnet mitt. Jeg lot den falle ned på buksa mi, slik at det ble en liten våt flekk det. En tåre ble til enda flere. Jeg klarte ikke stoppe.
- Ida! brølte en stemme rett utenfor. - Jeg vet du er der inne. Slipp meg inn!
Jeg kvelte et hikst. Aldri i livet om jeg skulle la dem komme inn, helt frivillig. I så fall skulle det bli kamp. En kamp for livet. Jeg hørte det kom en person til bort til døra.
- Hvor er jenta? sa personen, som jeg antar var en mann, på dårlig engelsk.
Den andre mannen svarte på et helt uforståelig språk og jeg kjente de begynte å presse på døren utenfor. Jeg holdt i mot det beste jeg kunne, og til min overraskelse klarte de ikke å få opp døra. Det ble stille en stund utenfor. Så hørtes en stemme.
- Hør her Ida. Vi har et forslag til deg.
Stille.
- Om ikke du kommer ut nå vil du aldri se vennene dine igjen, sa den ene mannen stille.
Jeg svelget tungt og ristet på hodet.
- Dere lyver. Vennene mine er ikke her.
- Jo. Det er de, påstod den samme mannen.
- Bevis det, sa jeg bestemt.
Mennene pratet stille samme på sitt språk og jeg hørte skritt som fjernet seg fra døra. De gikk fort. Det tok ikke lang tid før jeg hørte de komme tilbake. Denne gangen var de flere. Jeg hørte en svak mumling og et svakt hyl. Noe eller noen ble dyttet mot døren og den ene mannen hvisket stille:
- Ida er der inne. Få henne til å åpne døra. Nå!
Det ble stille. Veldig stille. Jeg svelget tungt enda en gang. Det tok en stund før en stille stemme rett utenfor døra brøt stillheten.
- Ida? Er du der inne? hvisket en sår stemme.
- Ivana?! hylte jeg sjokkert.
- Ida! ropte hun tilbake.
Jeg var overbevist. Det var henne. Ivana! Her?!
Jeg gikk vekk fra døra og begynte å flytte på tingene jeg hadde stablet fremfor døra. Det tok sin tid, men etter en stund sto alt på samme plass som det hadde gjort da jeg kom inn.
- Ivana? hvisket jeg stille.
- Ja, hørte jeg hun svare. Stille.
Så åpnet jeg døra.
STAI LEGGENDO
En annerledes hverdag
Mistero / ThrillerIda hater livet. "Det skjer aldri noe spennende", klager hun. Hun er lei av skolen, alt det kjedelige de gjør der. Lei av de som tror de alltid vet best, selv om de egentlig ikke vet noe. Lei av de populære folka på skolen. Lei av alt rundt henne, k...
