En annerledes hverdag

Vinjar overtaler meg

Det ble en lang natt. Alt jeg hadde var de tørre brødskivene og litt syltetøy. Siden jeg ikke turte å sove i tillfelle det skulle komme noen - noe som egentlig var ganske ulogisk - var jeg trøtt når jeg endelig merket at det hadde begynt å lysne ute. Jeg var glad natten endelig var omme og jeg kjente sulten gnage. Jeg lente meg mot brødskivene og tok ut begge to. Denne gangen gidda jeg ikke ta på syltetøyet en gang, jeg bare presset litt syltetøy inn i munnen mitt for hvert tygge. Da jeg hadde spist opp brødskivene kikket jeg meg rundt etter noe å spise. Jeg var aldeles ikke mett. Det kjentes som om at det løp hundre hunder rundt om inni magen min. Følte meg forferdelig. Jeg tenkte meg om og kom fram til at jeg kunne legge meg å sove litt. Så kom jeg på at jeg ikke skulle sove! Jeg måtte holde meg våken. Jeg tenkte at det sikkert ikke gjorte noe om jeg bare la meg ned, kom sikkert ikke til å sovne uansett. Dermed tok jeg av meg jakken min og la den under meg slik at det ikke ble så hardt å ligge. Så lukket jeg øynene.

Jeg sperret opp øynene. Jeg hadde sovnet og nå hadde jeg våknet av en lyd uttenfor hula! Jeg spratt opp som om jeg hadde fått strøm i meg. Jeg grep tingene mine og gjemte meg bak en tynn fjellvegg. Jeg hadde veldig høy puls og jeg svelget hardt. Jeg prøvde å roa meg selv ned men det var vanskelig.

- Ida, hvisket ham.

Først da turte jeg kikke forsiktig rundt fjellveggen jeg hadde gjemt meg bak. Det var ham. Vinajr hadde kommet. Var klokka ti allerede? Jeg ristet på hodet. Hadde ingen anelse om hvor lenge jeg hadde sovet. Det som teller akkurat her og nå er at Vinjar er her. Han står noen meter unna meg i vår hule. Med en pose i hånda. Mat og klær til meg, kom jeg på! Så snill lillebror jeg har.

- Hun har ikke vært her siden jeg var her, snufset ham.

Jeg hadde glemt å legge igjen en beskjed til Vinjar! Jeg hadde vært så sliten at jeg bare hadde spist litt og lagt meg til å sove. Jeg så at Vinjar satt seg ned mot en bergvegg, senket hodet og trakk seg sammen til en liten ball. Jeg fikk vondt inni meg. Hvorfor jeg ble stående bak fjellveggen vet jeg ikke. Jeg la merke til at skuldrene til Vinjar ristet forsiktig og han snufset stille. Jeg prøvde å kremte men fikk det ikke til. Dermed flyttet jeg urolig på meg. Vinjar så ikke opp.

- Hvor er du Ida, hvisket han motløst.

Jeg smilte svakt og gikk to skritt vekk fra fjellveggen. To skritt mot ham. Først ble jeg stående helt stille uten å si noe. Stillheten var til og ta å føle på.

- Her, Vinjar, her er jeg, sa jeg lett.

Vinjar kikket fort opp. Han kikket på meg, lenge. Som om jeg ikke sto her, som om jeg ikke fantes her og nå i denne stund. Noe jeg skjønte veldig godt. Jeg smilte og merket at smilet mitt liksom tørket av tårene på Vinjars kinn.

- Ida, er det virkelig deg? hvisket han stille.

Jeg nikket. Vinjar smilte svakt og reiste seg og kom bort til meg. Han la armene sine rundt meg og jeg gjorde det samme. Holdt ham inntil meg, ville ikke slippe ham. Jeg kjente en salt tåre renne nedover kinnet mitt men jeg lot den bare trille. Det rumlet i magen men jeg sa ikke noe. Det hadde uansett ingenting å si akkurat nå i denne stund.

- Ida! Du er kald. Jeg tok med dunjakka di, den vil sikkert holde deg varm. Forresten kjøpte jeg yndlingsmaten din og et par forskjellige knekkebrød. Trur du det holder? Kjøpte jeg for lite? Hvordan går det med deg?

Jeg trakk meg litt unna Vinjar og så ham inn i øynene. Og smilte.

- Takk Vinjar. Kan jeg få den jakken nå, jeg fryser så fælt. Og maten. Jeg har ikke spist siden i morges. Jeg er så sulten, hulket jeg.

- Selvfølgelig, stotret ham.

Vinjar ga meg boblejakka mi og jeg tok den på meg. Den var selvfølgelig iskaldt men jeg la nesten ikke merke til det. Om litt ville jakka bli varm og dermed ville jeg også få varmen i meg igjen. Vinjar ga meg to knekkebrød med egg og skinke på som jeg spiste opp på noen sekunder. Etter at jeg hadde fått  meg litt mat og hadde fått varmen i meg ba jeg Vinjar fortelle meg alt om hva som skjer hjemme. Vinjar så meg inn i øynene.

- Mamma og pappa er uutholdelige. De maser støtt og stadig om vårt hemmelige sted. Jeg skjønner jo at de er interessert i hva dette dreier seg om, men jeg nekter å si noe. I morgen kommer politiet til oss. Mamma har tipset om at jeg kanskje vet noe om forsvinningen din. De kommer sikkert til å spørre og grave. Jeg lover deg at jeg ikke skal si et eneste ord som kan avsløre vårt hemmelige sted, men jeg er redd for å avsløre at jeg vet noe om deg. Hva om de starter å overvåke meg? At jeg ikke får lov å gå ut alene lengere? Jeg er så redd, Ida. Du må hjelpe meg, hulket Vinjar.

Jeg la armen min rundt Vinjar enda en gang og tørket vekk tårene hans stille.

- Det går nok bra, trøstet jeg.

Vinjar kikket på meg.

- Kan ikke jeg rømme med deg, Ida? hulket ham.

Jeg ristet stille på hodet.

- Nei, Vinjar, det kan du ikke. Du er nødt til å være hjemme med mamma og pappa, forklarte jeg.

Vinjars øyne var røde av tårer.

- Skal du dra lengere vekk? stammet ham.

Jeg kikket ham inn i øynene.

- Jeg vet ikke, Vinjar. Jeg angrer på at jeg i det hele tatt dro, sa jeg forsiktig.

Vinjar satte seg fort opp og stirret på meg.

- Du kan bli med meg hjem nå, Ida! nesten ropte ham.

Jeg kikket ham inn i øynene. Jeg kjente det stikke inni meg. Hvorfor ikke bare dra hjem igjen? Til min kjære mamma og pappa. Til mine venner og alle de andre som bryr seg om meg. Slippe å være her ute å fryse hele dagen lang.

- Ok. Men du må gå først, og late som at du ikke har vært med meg. Ok?

Vinjar lyste fort opp.

- Mener du det? ropte ham høyt. - Lover du det, at du kommer etter meg?

Jeg lo og la en hånd oppå hans.

- Jeg kan ikke love deg det, sa jeg først. - Men du må love, at uansett hva som skjer, må du holde stilt om hvor jeg er og hva jeg holder på med. Ok?

Vinjar's øyne ble våte.

- Hør, jeg lover ikke noe, men det er kanskje, hvisket jeg.

Da Vinjar var klar til å gå kom jeg plutselig på noe.

- Vent litt da, Vinjar.

Jeg fant brevet jeg hadde skrevet den dagen jeg dro. Brevet til mine venner. Jeg stakk brevet inn i hånda til Vinjar.

- Kan du gå en tur innom Ivana på tur hjem? Det er viktig, sa jeg til ham.

Han nikket stille og gikk ut av hula. Var det dette jeg ville? Dra hjem igjen? Allerede? Gå på skolen å møte alle de som mobbet meg igjen? Nå ville de ha enda en god grunn til å plage meg. Jenta som ville være så tøff å rømme hjemmefra, men kom hjem igjen etter to dager. Det ville vært grusomt. En liten stund vurderte jeg faktisk å ikke komme hjem igjen, men så bestemte jeg meg for at hadde jeg avlagt et løfte for lillebroren min ville jeg holde det. Eller, jeg hadde kanskje ikke lovt ham det, men jeg visste at ham ville ha meg hjem. Dermed ble det til at jeg samlet tingene mine sammen og gikk ut av hulen. Jeg trakk inn den kjølige høst lufta og begynte å gå.

Helt uvitende om hva som ventet meg.