En annerledes hverdag

Ikke gråt, Ida

Jeg gikk bestemt inn i huset vårt. I alle fall det som hadde vært huset vårt. Mamma kom etter meg og jeg trykket meg opp i trynet hennes.

- Fortell meg alt. Nå, før Vinjar kommer, sa jeg bestemt.

Mamma kremtet og kikket rart ned i bakken.

- Jeg beklager virkelig, Ida, begynte hun.

Jeg holdt en hånd opp i lufta.

- Ja, jeg skjønner det. Fortell meg resten nå, sa jeg tydelig irritert.

Mamma nikket og klemte hendene sine hardt mot hverandre.

- Det har seg sånn at pappa har fått seg ny jobb, hvisket hun.

Jeg nikket overlegent.

- Selvfølgelig, sa jeg spydig. - Det er vel en såkalt bedre betalt jobb også?

Mamma nikket stumt.

- Hva var det dere tenkte med?! Jeg var forsvunnet, og dere planlegger å flytte? spurte jeg plutselig forfjamset.

Jeg så at mamma strevde med å finne et svar, men det var greit. Det var fint å se hun lide seg gjennom noe. Rett og slett.

- Det er vanskelig å formulere seg om det, Ida.. sa mamma til slutt.

Jeg ga henne et tegn om å gå.

- La meg være, sa jeg høyt.

Mamma snudde seg som en lydig hund mot døra. Da jeg hørte hun tok i dørhåndtaket for å åpne døren åpnet jeg munnen igjen.

- Og send Vinjar inn, sa jeg toneløst.

Jeg så ikke noe, men jeg hørte døra gå igjen bak meg. Plutselig var det veldig stille rundt meg. Huset jeg sto i virket ikke ut som "hjemme". Ikke nå lenger. Og om litt ville det uansett ikke være mitt hjem lenger. Forsiktig satt jeg den ene foten min foran den andre, og på usikre bein klarte jeg å stable meg inn på kjøkkenet, forbi stua og opp på loftet. Da jeg stoppet foran romdøra mi ble jeg plutselig veldig usikker. Var det så veldig lurt? Tenk om alt var ryddet vekk. Tenk om alle tingene mine var borte. Tenk om.. nei, ikke tenk. Bare gjør. Selv om jeg var bestemt på å gå inn, ble jeg stående.

- Alt er slik det var før du dro, sa plutselig en stemme.

Vinjar. Jeg snudde meg rundt og møtte blikket hans. Jeg kunne enda se på øynene hans at han hadde grått, og det stakk inni meg. Jeg trakk han forsiktig inntil meg og kysset han lett på pannen.

- Unnskyld Ida, sa han stille. - Jeg prøvde å få dem fra det.

Jeg nikket og forklarte han at det ikke var hans feil. Jeg trakk meg unna han igjen og snudde meg fort mot rommet mitt. Denne gangen presset jeg ned håndtaket og åpnet døra uten å tenkte meg om. Det som møtte meg var velkjent. Det var jo bare rommet mitt, og alle tingene lå slik jeg forlot dem. Jeg tørket vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt. Det var så mange blandede følelser inni meg akkurat nå. Vinjar la en hånd på skulderen min, og jeg sendte han et smil. Så la jeg merke til brevet. Det lå på skrivebordet mitt. Jeg gispet og tok noen forsiktige skritt bort til det. Jeg løftet det opp med skjelvende hender og leste igjennom det. Jeg leste det avsnittet med mobbingen om og om igjen. Jeg svelget da Vinjar kom opp på siden av meg.

- Ikke gråt, Ida. Det er greit, sa han stille.

Han tok en pause og kikket fort ned på brevet. En tåre falt akkurat på ordet "perfekt".

- Du er perfekt for meg, sa Vinjar og plasserte hånda si i hånda mi.

Jeg smilte og ga han en skikkelig bamseklem.

- Takk for at du er her, Vinjar, sukket jeg lykkelig.

Vinjar dyttet meg plutselig unna og så på meg med et skøyeraktiv blikk.

- Sisten! ropte han og lå på sprang.

Jeg sto som forstenet i brøkdelen av et sekund før jeg la på sprang etter han. Heldigvis har jeg alltid vært raskere enn Vinjar, så det var ingen sak å ta ham igjen. Slik holdt vi på en stund, før mamma og pappa kom inn. Jeg stoppet og møtte blikket deres, og sendte mamma et "det er ok" blikk. Hun smilte varmt, men alvorlig til meg.

- Ida, begynte hun. - Jeg har et spørsmål til deg.

Plutselig var det helt stille rundt meg igjen. Jeg kunne en gang ikke høre den hivende pusten til Vinjar bak meg en plass. Jeg nikket kort.

- Du har en uke hvis, sa mamma. - Hvis du vil, la hun til.

Jeg ba henne fortsette.

- Du kan gå resten av sommeren av skoleåret, avsluttet hun.

Jeg ga tegn om at jeg hadde skjønt.

- Nei, sa jeg bestemt. - Nei, jeg vil ikke, sa jeg avgjørende.

Mamma og pappa nikket, og Vinjar kom opp på siden av meg.

- Fint! strålte han. - Da kan vi dele den siste uken her i Voss, sa han med et stort glis rundt munnen.

Jeg rufset han i håret, bare for å irritere han, og smilte til han.

- Selvfølgelig kan vi det, svarte jeg.

Jeg smilte endelig fra topp til tå hvert eneste minutt. Det var slik som dette et liv skulle leves.

Slutt

------------------------------

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive "slutt" her eller ikke, men jeg konkluderte med at dette var et veldig passende tidspunkt. Jeg beklager virkelig at jeg ikke klarte å gjennomføre mitt lille "nyttårsforsett" med å avslutte historien den 8. februar, men nå blir det nå slik da...

Det er egentlig veldig trist å avslutte dette. Når jeg nå sitter her og tenker tilbake er det så utrolig mye som flyger rundt i hodet mitt. Jeg husker enda det første innlegget jeg postet på historien min.. Jeg husker den første personen som "voted" på historien min, og ikke minst den første følgeren min! Jeg vil aldri kunne forklare hvor mye det har betydd for meg - og betyr for meg ❤

Vil takke alle som har tatt seg tid til å lese historien min, stemme og kommentere. Det betyr så utrolig mye, alt sammen. Tusen takk til alle der ute❤ Ilu!