Forlatt- Isac Elliot

Del 22

"God morgen jenta mi, nå må du våkne"sa en stemme i rommet. Jeg gnidde meg i øynene og så mamma stod i døra. Faen det er skole idag. Jeg orker ikke å stå opp nååååå. Men jeg gledet meg til å se Sofie igjen. For mens jeg var på turne var Sofie i Skottland.
"Jeg kommer"sa jeg og gjespet høyt. Jeg hørte at døra lukket seg. Jeg slang beina utenfor sengen og reiste meg opp. Jeg har et eget bad ved siden av rommet mitt. Jeg gikk inn på badet med noen klær. Da jeg så meg selv i speilet ble jeg nesten skremt, jeg så ut som et fugleskremsel. All mascaraen hadde rent og var utover hele ansiktet mitt. Jeg fjernet sminken og tok på meg klærne.
Jeg hadde på meg en turkis magetopp med lange ermer, en svart shorts og en svart cardigan. Jeg satte håret opp i en lett hestehale, jeg gadd ikke å sminke meg.

Jeg gikk ned trappen, gikk inn på kjøkkenet der mamma var. "Hade"sa jeg og tok et eple i munnen. Jeg tok tak i penny boardet mitt og gikk ut døra. Skolen er bare 5 min unna huset mitt, så jeg trenger ikke å forte meg. Jeg skatet til skolen mens jeg spiste eple. Jeg må vel si at jeg er veldig god i å skate.

Den første jeg så når jeg kom inn i skolegården var Sofie. Jeg hoppet av penny boardet og la på sprang bort til Sofie.
Sofie hoppet opp på meg så vi begge falt bakover.
Alle stirret på oss, men samma det vel! Jeg fikk se Sofie igjen!
"Ååååå jeg har savnet deg!"sa jeg og reiste meg opp. Sofie reiste seg opp også. "Jeg har savnet deg mer!"sa henne og klemte meg.

"Du må fortelle meg alt om Skottland"sa jeg mens vi gikk rundt i skolegården.
Hun bablet i vei om masse rart. Det hørtes så spennende ut! Det neste feriestedet mitt er definitivt Skottland.
"Men vi hadde ikke internett eller dekning"sukket hun. "Så det var derfor jeg ikke fikk ringt eller sendt en melding". "Ja...men fortell hva du gjorde mens jeg var borte da"sa henne og satte seg på en benk. "Ja...ehm...jeg ble med Isac på turne"sa jeg kjapt. Øynene hennes ble store. "Hæ?! Ååååå du er så heldig!"smilte henne. Jeg trodde henne kom til å bli sur eller noe fordi henne har likt han siden 7 klasse. Men hun er jo bestevennen min så jeg forventet det ikke akkurat. "Og..så...ble vi sammen"sa jeg bare for å få det overstått. Jeg knep igjen øynene og ventet på at henne skulle begynne å skrike. Hun hoppet opp og klemte meg HARDT. "Ååååååå heldige gris! Hvor er han nå? Er dere fortsatt sammen?"spurte henne med STORE øyne.
"Wow, så mange spørsmål ro ned litt""jeg veit ikke hvor han er og.."jeg stoppet opp. Bare tanken av Isac gjorde meg trist.
"Og hva?". "Nei ikke noe". "Jo kom igjen du kan si det til meg""har han slått opp?"spurte hun forundret.
"Nei, det er bare det at....Isac er sur på meg, han vil ikke snakke til meg og jeg veit ikke hvorfor"jeg kjente tårene presse.
Sofie trakk meg inn i en god klem. Det var da tårene trillet. Jeg hulket ikke, men gråt det gjorde jeg.
"Vi må bare snakke med Isac, det skal nok gå bra"hun strøk meg over håret. Jeg bare nikket sakte.

*Riiiiing* * Riiiiing*
Vi gikk inn til klasserommet. Jeg satte meg på plassen min. Vi hadde tydeligvis byttet plasser for jeg satt ved siden av Benjamin. Han jeg var forelsket i fra 2 klasse til sikkert 7 klasse. Han har brunt hår og blåe øyne. Ikke krystall blåe men himmel blåe. Han er slank men ikke syltynn, for han har litt muskler. Han er rett og slett bare kjekk.
Plutselig kom Isac inn og hjertet mitt hoppet over flere slag. Han satte seg ved siden av Isabell. Isabell er den mest populære, og klassens diva.

"Hei, så bra at du er tilbake"sa en stemme som forstyrret tankene mine. Det var..Benjamin? Han har nesten aldri snakket til meg.
Å"Meg?.."spurte jeg forvirret. "Ja"sa han og lo litt. Åååååh, den latteren. Den nydelige latteren.
"Ehm, hei"sa jeg og stirret inn i de nydelige blåe øyne.

Læreren våres kom inn og timen begynte. Jeg skimtet bort på Isac gjennom hele timen. Isac så stadig bort på meg og, det merket jeg i sidesynet.
Han og Isabell drev og flørtet. Og det skjønner jeg ikke, for han har aldri likt den falske hora.

Timen var ferdig og alle gikk ut til friminutt. Da jeg kom ut i skolegården så jeg Isac stå og snakke med Isabell.
De stod og lo sammen. Jeg bare skjønner det bare ikke. Han har aldri likt henne. Jeg stod og så ned i bakken. Så løftet jeg blikket og da stod Isac foran meg. Jeg så opp på han. Ja han er jo selvfølgelig høyere enn meg.

"Hei, kan vi snakk-" mere fikk han ikke sagt før jeg avbrøt han. "Hva? Så nå skal du snakke til meg?!"sa jeg litt irritert. "Du vet godt hva du gjorde!"sa han irritert tilbake. Men det gjør jeg ikke. Jeg aner ingenting!
"Nei det vet jeg ikke for faen!"ropte jeg. Alle stirret. Og akkurat når jeg ropte kom Benjamin og Sofie ut av døra.
"Vet du hva? Dette her gidder jeg ikke, jeg slår opp"sa Isac og snudde seg og gikk vekk fra meg. Det stakk. Det føltes ut som at jeg fikk 100 knivstikk i hjertet. Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte. Tårene ville strømme som en foss, men jeg ville helst bare skrike.
Jeg tok det ikke til meg med det første. Men så gikk det opp for meg...ordene gjentok seg inne i hodet mitt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Refleksen min var å sleppe ned penny boardet, gå på det og skate så fort jeg kunne hjemover.
Jeg hørte at Sofie ropte etter meg, men jeg bare overså henne.

Da jeg kom inn døra slang jeg fra meg penny boardet mitt i gangen, og sprang opp på rommet mitt. Jeg slang meg ned i senga og begynte å skrike. Veldig høyt.
Men akkurat da jeg sluttet og skrike ringte det på døra.
Jeg tørket bort tårene mine og løp ned trappen.

Men da jeg åpnet døra forventet jeg ikke det jeg skulle få se. Der stod nemlig.......
----------
Mer???