Forlatt- Isac Elliot

Del 35

ISAC POV:

Jeg står i dørkarmen å vinker til den mest perfekte jenta i hele verden.

Hun går lengre bak helt til jeg ser noe komme mot henne.

"Eline pass deg!"roper jeg.

Alt jeg hører er et smell før hun ligger på bakken.

"ELIIIIIIIIINE!!!!!!"jeg springer bort til henne.

Jeg setter meg på knær.

"Neeeeeeeeeei!!!!"jeg roper så halsen min blir sår.

"Våkn opp!"jeg rister forsiktig i henne.

Det er blod overalt.
Jeg ser meg rundt. Bilen er borte?.. Stakk den bare?! For en liten møkka jævel.

"Eline ikke forlat meg nå!"jeg tar opp mobilen å taster inn 113.

"Du må komme til *random gate* nå! Hun har blitt påkjørt å jeg veit ikke hva jeg skal gjøre!"jeg legger på før damen rekker å si mye.

"Kom igjen! Våkn opp!"hvorfor vil hun ikke våkne?!

Sykehuset ligger ikke langt unna, så bare få minutter senere hører jeg sirener.

En dame og en mann kommer ut med en båre å bærer henne inn i ambulansen.

"Er du familie?"spør damen.

"Jeg er kjæresten hennes!"sier jeg fort og litt høyt.

"Ok hopp inn"jeg gjør som hun sier å hopper inn i ambulansen.

*

"Aaaaahhhhhmmm.."jeg sitter i gangen på sykehuset å venter på svar.

"Er du Isac?"en dame står foran meg.
Jeg nikker ivrig.

"Jeg er Sara. Ehm Eline har mistet mye blod. Hun har brukket det ene beinet og........ Hun ligger i koma-"jeg reiser meg fort opp å avbryter hun.

"Koma?! Når kommer hun til å våkne?!"jeg må inn!

"Ro ned. Vi veit ikke helt når hun kommer til å våkne"

"Kan jeg gå inn???"nå må jeg bare inn! Slipp meg inn da kvinne!

"Ja men ikke forvent at hun skal våkne"jeg nikker sakte å går inn.

Jeg ser hun ligge i senga å er koblet til masse maskiner. Jeg drar en stol inntil senga å setter meg på den.

"Jenta mi.."jeg tar tak i hånden hennes å stryker den.

Dette her er bare min skyld. Nå angrer jeg på at jeg ikke banket driten ut av Benjamin.

Jeg kjenner en ensom triller ned det kalde kinnet mitt.

ELINE POV:

Hvor er jeg? Jeg kan ikke åpne øynene mine.

Jeg hører døra gå opp og noen setter seg ved siden av meg.

"Jenta mi.."hører jeg noen si.
Isac!..

Jeg prøver å si noe men får ikke ut et ord.
Jeg kniper igjen øynene mine.
Dette kan ikke være sant.

Isac vær så snill å hør meg da!

"Det var aldri meningen å såre deg"jeg hører Isac sin stemme fylle hele rommet.
Jeg prøver å røre på meg men klarer det ikke.

"Alt er min feil. At du ble såret. At du ligger her nå, i koma"jeg kan høre han snufse.

Aaaaaahhhrg! Isac jeg er her! Jeg kan høre deg! Plis....du må høre meg.

Isaaaaaaaaac!!!!!! Her skriker å roper men han hører meg ikke.

Er det sånn jeg kommer til å tilbringe resten av livet mitt?

Døra flyr opp å en annen kjent stemme fyller rommet.

~•~•~•~•~•~•~•~•~•~

Kom igjen da har ingen flere noen guttenavn?
Plis kommenter guttenavn som skal komme lenger ut i historien, jeg er helt blank.

VITE&COMMENT!!