Forlatt- Isac Elliot

Del 25

ELINE P.O.V
Så her går jeg hjemover alene, uten noen å prate til. Det er så kjedelig!! Benjamin skulle på tidlig fotballtrening, og Sofie var ikke på skolen idag.

Jeg hører plutselig en bil bak meg, så jeg skvetter skikkelig og holder på å dette ned en bratt skråning. Heldigvis klarte jeg å holde balansen. Men når jeg stoppet, stoppet bilen også. Jeg går noen meter til og bilen begynner å kjøre igjen.
Jeg blir litt redd så jeg begynner å løpe. Bilen øker farten. Jeg bokstavlig talt springer. Men bilen følger etter.
Bilen kommer i full fart mot meg.

Hva er det som skjer?!
Plutselig sklir jeg på en stein og detter utfor skråningen å lander hardt. Alt jeg kan få ut er et lite 'pip' før alt blir svart.

ISAC P.O.V
Hvor er Eline? Jeg har fulgt med på henne i hele dag for å forsikre meg om at Isabell ikke gjør noe mot henne.

Jeg går langs veien på vei til huset hennes. Men jeg ser hun ikke, kanskje hun har kommet hjem allerede?

Skråningen! Det var den Isabell snakket om. Jeg løper bort til skråningen. Ingen der.
Hun har sikkert kommet seg hje...vent...jeg ser noe rosa. Jeg går nærmere. Der! Henne ligger bevisstløs oppå noen steiner!

"Eline!!!"roper jeg av full hals.
Uten å tenke meg om hopper jeg ned skråningen. Jeg kommer meg ned til Eline. "Eline! Hører du meg?!"jeg legger hodet hennes på fanget mitt.
Hun blør på kneet. "Eline!"prøver jeg en gang til. Isabell sa hun ikke skulle skade Eline.

"Vær så snill....jeg er så lei meg for alt"sa jeg hest og nesten på gråten.
"Eline...plis"jeg kjente en tåre trille nedover kinnet mitt. Jeg lukket øynene. Plutselig kjenner jeg en hånd på kinnet mitt. Øynene mine spretter opp og Eline smiler til meg. "Hei"sier hun lavt. Jeg blir nesten overlykkelig.
"Du lever!"hun reiste seg opp, men falt ned i fanget mitt igjen. "Jeg er litt svimmel"sa hun. "Vi skal få deg opp herfra"jeg reiste meg opp. Eline støttet seg på meg, å reiste seg forsiktig opp.

Vi kommer oss opp skråningen og jeg hjelper henne hjem. "Skal vi dra til legen?"spør jeg når vi har kommet til døren hennes. "Neida, ikke så lenge du er her"smiler hun. Ååååååh, det smilet! "Ok"smiler jeg tilbake. Vi skal til å gå inn i huset, helt til jeg får en melding. Den er fra...argh Isabell. Det står "ikke tro jeg ikke veit hva du driver med!"
Faen! "Kommer du?"Eline avbryter tankene mine. "Eh..jeg må egentlig gå nå"jeg gikk ned trappa. "Men-"
"Dette forandrer ingenting!"sa jeg å gikk. Jeg syns så synd på henne. At hun må gå igjennom alt dette her. Jeg vil jo egentlig vær med henne, nå og for alltid.

ELINE P.O.V
Hva skjedde egentlig der? Jeg gikk inn i huset. Så forvirret som jeg er, gikk jeg inn på badet. Jeg tok litt bandasje ut av skapet, å surret det rundt kneet mitt.

Jeg skjønner ingen ting her.

Men så går det opp for meg. Det at han virkelig var der når jeg trengte han. Og de ordene han sa...jeg er så lei meg for alt.
Jeg kjenner tårene presse på.
Så ser jeg en barberhøvel ligge på benken. Jeg river bokstavelig talt barberbladet av.
Så drar jeg opp ærmet på genseren, og begynner å kutte. Ikke så dype av gangen, men nok til at jeg blør.

For hvert kutt tenker jeg på alle ting jeg hater.
1: Jeg er så stygg at jeg nesten ikke kan se på meg selv engang
2: Benjamin er sikkert bare sammen med meg, fordi han syntes synd på meg
3: Pappa har forlatt meg, oss, hele familien
4: Jeg klarer og fucke opp alt sammen
5: Og. Jeg har mistet Isac for ALLTID!!

Det ble fem kutt. Det femte kuttet såret meg mest, så det var dypest.
Og om tre dager så er det bursdagen min. Det kommer til å bli et helvete.
Jeg så på armen min. Så surret jeg en bandasje rundt den. Så kom tårene. Jeg braste sammen på gulvet og gråt.

Jeg ble så utslitt av all gråtingen, at jeg til slutt sovna på gulvet.