Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 3; "120 dager"

Jeg dunket hodet mitt inntil veggen og bannet.

Jeg hadde vært inne på rommet hennes i flere timer og ikke funnet noe. Ikke en forklaring på hvorfor, hvordan eller hva i det hele tatt som fikk henne til å dra. Men som sagt - jeg fortjente det ikke. Prisen for tidenes drittsekk burde ha gått til meg. Og prisen for verdens største idiot. Eller årets tufs.

Rett og slett - alle de prisene som handla om å ta det desidert dummeste valget i hele sitt liv. La noen vente til de ikke holdt ut mer.

Jeg hadde dratt den for langt. Alt for faen meg langt.

Hvordan hun i det hele tatt hadde holdt ut såpass lenge var et mirakel.

Caroline var sterk. Det hadde hun alltid vært. Tidene hvor hun hadde klart å stable seg opp på bena, selv etter de verste hendelsene, var de tidene hvor jeg ble mest fascinert av henne. Hun var som en maskin.

Det at jeg hadde vært med på å skape noen av de helt jævligste tidene for henne, traff meg hardt. Veldig hardt. Det var som om noen åpnet brystet mitt, satte tigerbalsam og chilli inne der, før de sydde det sammen igjen. Helt håpløst. Jævla håpløst.

Faen, det sugde.

Aldri før skulle jeg trodd at jeg kom til å sitte lent opp til en vegg, på en jentes rom og deppe over henne. Aldri. Det var ikke helt meg. Det ville aldri være meg. Jeg var ikke slik... Før nå.

Det var de typisk romantiske guttene som virkelig fortjente jenta de lengta etter. Det var de man fant på filmer. De som ikke var meg. Langt ifra meg.

Jeg hadde aldri kysset en jente i regnet. Aldri kjøpt blomster. Ikke en gang gjort noe spessielt romantisk som jeg husket. Jeg hadde tatt Caroline med til en gård engang. Barndomsstedet mitt. Et av favorittstedene mine. Det hadde vært spessielt for meg, men om det hadde vært like spessielt for henne visste jeg ikke. Hvem vet om det hadde vært tønnevis av andre gutter som hadde gjort noe enda mer spessielt for henne.

Jeg var faen meg fortapt. Og jeg måtte faen meg ta meg sammen. Jeg kunne ikke bare sitte her for evig og alltid og tro at ting ville ordne seg.

Tasså ta deg sammen og vær den mannen du egentlig er.

Jeg kunne ikke noe for å flire for meg selv. Var jeg egentlig en ordentlig mann? Etter alt det jeg hadde gjort? Etter alle de dumme valgene, tabbene og feiltagelsene var jeg langt i fra en mann. Hendene mine fant seg frem til veggen og brukte det som støtte mens jeg dyttet meg selv opp. Musklene mine strammet seg og jeg visste at jeg måtte ta en tur innom treningssenteret snart.

Jeg gliste og ristet svakt på hodet. Etter alt det som nettopp hadde skjedd, var alt jeg kunne tenke på var å stikke innom treningssenteret. Ikke rart Caroline dro, hodet mitt tenkte jo helt ute på marka.

Smilet mitt famlet vekk da temaet brakte seg selv tilbake.

Caroline var borte.

Alltid hadde jeg vær så vant med at hun hele den tiden fant sin plass her. Hun kunne ikke engang tenke på å dra her i fra. Ikke fra meg.

Det hadde vært den ene gangen hun hadde vært nær i å gjøre det - men jeg hadde vært der. Denne gangen var jeg ikke der for henne når hun trengte meg aller mest. Hun hadde sikkert ikke tenkt på meg i det hun dro. Hun ville sikkert komme seg vekk, så raskt som mulig, lengst vekk fra meg. Jeg gnisset tennene og slo til veggen.

Din jævla idiot, Brandon.

Jeg dro hånda gjennom håret og stønnet for meg selv. Jeg fortjente det - alt sammen. Jeg fortjente at hun skulle dra fra meg og det var det minste hun kunne gjøre. Jeg fortjente smerten. Jeg fortjente den tomme plassen inne i meg som så ut til å grave seg større og større for hvert sekund hun ikke var her. Men det mest egoistiske av det alle, var det at om jeg hadde hatt sjansen, så ville jeg ikke nølt med å bringe henne tilbake.