Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 29; "Den verste telefonsamtalen"

"Okei, så langt så har det ikke vært noen politibiler som har passert oss enda," sa Fred.

Han satt på fanget til Nolan. Vi var alle på vei til flyplassen for å levere Sylvié, Yuki, Fred og Nolan. De hadde overnattet på et hotell et stykke fra byen så vi hadde måttet dra tidlig dagen etter for å hente dem. Caroline hadde shotgun på bilen så hun satt ved siden av meg. Ettersom vi var seks stykker som skulle til flyplassen måtte Fred sitte på fanget til Nolan. Litt trangt for ham, men bedre det enn å ta to til flyplassen.

Vi hadde avsluttet ganske sent i går på Store Herbern. Resten av kvelden gikk ut på å spise marshmallows, ta igjen all småpratingen og bare utnytte hverandres tilstedeværelse. Caroline og jeg hadde så klart måttet kjøre dem til hotellet før vi selv kunne dra hjemover. Vi hadde vært trøtte og slitne da vi kom hjem og lagt oss med en gang. Heldigvis hadde Anita og Benjamin lagt seg før vi kom, noe som hadde overrasket meg. De pleide som vanlig, hvertfall Anita, å vente til vi hadde kommet hjem. Morgenen etter hadde vi også gått ut av huset før de hadde stått opp.

"Caroline du må passe på hvis du ser noen politibiler," sa Nolan til Caroline. Caroline nikket trett og ga tommel opp. Alle i bilen var så og si ganske slitne etter gårsdagens. Snøballkrigen var nok den som sugde opp all energien. Bedre ble det ikke når alle sammen kom utslitte hjem og måtte stå opp et par timer senere.

"Åh, det er sikkert ikke noen politibiler her," mumlet Sylvié grettent. Til tross for at det var stygt vær ute hadde hun på solbriller. Hun masserte pannen med fingrene sine. "Norge er for snilt til å trenge politibiler kjørende rundt."

Jeg så i bakspeilet hvor Yuki nikket seg enig.

"Jeg har lest at Norge er et av landene med minst andel av kriminelle," hvisket Yuki lavt som om det var en hemmelighet.

Synet av flyplassen ble tydelig foran oss. Jeg fant raskt en parkeringsplass i nærheten og hjalp til med å bære ut bagasjen. Da jeg dro ut den siste bagasjen peste jeg tungt over hvor overraskende tung den var.

"Den er min," sa Fred før jeg rakk å si noe. Han tok tak i kofferten og trillet den inn mot flyplassen som om den ikke veide noe.

"Hva er det han har pakket oppi der?" Spurte jeg lavt for meg selv.

"Manekyrsettet sitt," svarte Nolan som plutselig sto ved siden av meg. "Han nektet å dra uten det."

"Aha," sa jeg. Det forklarte litt mer.

Vi alle begynte å gå inn mot flyplassen mens vi småpratet litt med hverandre. Det virket ikke helt som om alle var helt våkne enda. Sylvié hadde fortsatt på solbrillene, selv om vi allerede var inne. Hun trillet den lille Luis Vuitton kofferten hennes og jeg måtte innrømme at hun så ut som en kjendis med de klærne hun hadde på. Designerjakke og deisgnersko. Rettere sagt, designer-alt.

Caroline lenket armene sine med Fred og Sylvié på hver sin side.

"Gud, så bra helgen min var med dere."

"Deg og, Kotelett, deg og," sa Fred og smilte fornøyd. Caroline himlet med øynene.

"Virkelig? Har du ikke gitt slipp på det navnet enda?"

Fred smilte bredere og blunket.

"Aldri."

"Åh, slutt å snakk om mat. Dere gjør meg sultne," gryntet Sylvié. "Rekker vi å ta en matbit før flyet går?"

Nolan sjekket dro frem mobilen og sjekket klokka.

"Flyet mot Birmingham går om en times tid, mens London flyet går om tre kvarter."