Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 23; "Bromancing"

Det hadde gått akkurat syv dager.

En hel uke.

Så lenge hadde jeg respektert denne spacen Caroline trengte fra meg for å tenke hva enn hun skulle tenke seg frem til.

Det hadde ikke vært lett. Jeg hadde måttet holde hodet kaldt hver eneste gang hun var i nærheten. Lite hjalp det også at Carolines venner også var mine venner, som betydde - jeg så henne. Hele tiden. Over alt. Jeg og gutta hadde en egen sirkel og Caroline og jentene hadde deres egen, men våre sirkler var ofte blandet sammen. Hvis det ga noe mening på forklaringen.

Uansett. Konklusjonen min på det hele er at Caroline har gjort det altfor hardt. Da hun sa at hun trengte tid for å tenke så hadde ikke jeg noe problem med det. Eller, jeg hadde jo egentlig det, men jeg respekterte henne. Så jeg gjorde som hun sa. Men jeg visste ikke noe om at hun trengte en hel uke på seg. Fortsatt hadde hun ikke sagt noe enda. Hvis hun ville doble det opp til to uker så ville det koke over for meg.

Hva faen var det hun måtte tenke så innmari grundig over?

Det var jo ikke akkurat slik at jeg hadde satt henne i en vanskelig situasjon. Det siste normale vi hadde fått til var fallskjermstuntet og til og med den dagen så hadde jeg ikke trådd over grensa. Det hadde vært hun som hadde hoppet opp og klebret seg til meg.

Jeg hadde ikke gjort noe galt.

Eller hadde jeg?

Jeg sukket tungt. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Caroline er det mest kompliserte og forvirrende personen jeg har møtt. Uten å tvile. Jeg hadde aldri blitt så forvirret som jeg var nå. Først ble hun sur over at jeg kom, så lot hun meg danne et vennskapelig bånd med henne også klikka hun helt over det.

Okei, Brandon. Tenk fornuftig nå. Hva er det beste å gjøre?

Jeg hadde to alternativer. Enten å fortsette med dette tullet og la henne få sitt ved å la henne være. Det var tross alt det tryggeste alternativet. Mindre sannsynlighet for å gjøre vondt til verre. Men samtidig - hva jeg fikk ut av det? Derfor, over til alternativ nummer to. Jeg kunne bryte isen og konfrontere henne med det. Kanskje ikke konfrontere henne, men i alle snakke med henne om noe. Hva som helst. Så lenge jeg fikk noe ut fra henne.

Jeg løp inn mot startpunktet og pustet tungt ut. Jeg lente meg forover med hendene på kneet mens jeg prøvde å finne pusterytmen min igjen. Fem runder rundt fotballbanen på seks og et halvt minutt. Jeg ante hvor det hadde kommet fra men helt siden Caroline hadde bedt meg la henne være hadde jeg begynt å jogge. Bare begynt, helt uten videre. Det hadde føltes rart og det hadde vært rart. Jeg likte ikke jogging engang. Hata det. Kunne ikke fordra det. Og her sto jeg som den tufsen, nettopp fullført flere joggerunder rundt fotballbanen. Mens alle gutta hadde lengtet etter å komme seg hjem etter hver trening som igjen hadde vært etter skolen hadde jeg blitt igjen for å jogge. Mest for å unngå Caroline. Hvis jeg hadde dratt hjem hadde jeg definitivt møtt på henne og gjort det kleint for oss begge. Så jeg hadde gitt henne litt tid å kjøpe på. Mens jeg ble igjen på trening, tok jeg også joggerunder etter treninga slik at hun kunne finne ut hvor og hvem hun skulle til.

Det var som om vi begge hadde funnet ut av denne løsningen uten å kommunisere. Vi begge bare forsto at slik gjorde vi det og slik ble det.

"Brandon!"

Jeg snudde meg og la merke til at sjefen sto et par meter unna meg. Jeg hadde vært altfor opptatt med å tenke over det lille problemet mitt at jeg ikke hadde lagt merke til at han hadde nærmet seg. Jeg reiste meg opp, men skjønte ikke helt hvorfor jeg hadde gjort det. Det var jo ikke slikt at sjefen var en general eller noe. Grunnen bak det var nok kanskje det at han hadde kjørt oss så altfor hardt de siste treningene at han hadde på en eller annen måte klart å få meg til å tenke slikt.