Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 36; "Kan det bli verre?"

La isen tine litt, hadde jeg tenkt. Kanskje det ville gå over med tiden. 

En hel uke hadde gått siden Zacks konfrontasjon og fortsatt så hadde ingenting endret seg siden sist. Den kalde muren han hadde satt opp som en vegg mot meg, var der enda. Det var ikke det verste. Det verste av alt var at han ikke var den eneste. Som om alle fulgte etter hva enn Zack gjorde, så hadde de gjort det samme som ham.

Ingen snakket med meg.

Ingen så på meg.

Ingen gadd engang å legge merke til at jeg var der. 

Det var som om at jeg på et sekund gikk fra et menneske, til ingenting. 

Samtidig - hva forventet jeg?

Det var snakk om å velge mellom Zack og meg her. Jeg var nykommeren, som Zack, ironisk nok hadde tatt imot og latt meg gli inn i mengden. Hadde det ikke vært for at han tok meg så godt imot ville jeg nok fortsatt hatt en dårlig tone med Hanekammern og Hulk. 

Også var det gutta. Så klart var alle med Zack. Det var nok ikke en eneste person som sto ved min side. Alle sto ved Zack. Jeg var helt alene. 

Jeg forventet derimot ikke at alle skulle velge meg framfor Zack. Hvem var det som kunne mislike en som Zack? Han var sjarmøren som alle falt for. Man kunne ikke hate en som Zack. Det ville være galskap. 

Jeg svelget.

Hva faen tenkte du på? 

Stemmen til Zack runget i hodet mitt. Det hadde vært det eneste jeg hadde tenkt på siden den dagen. Hvor såret han så ut. Øynene hans hadde vært så triste. Tomme. Skuffet. 

Jeg ville slå til meg selv. Hvilken idiot hadde jeg vært?

Jeg stolte på Zack. Han stolte på meg. Jeg hadde ødelagt det helt. 

Det var ikke noe tvil om hvor mye Zack betydde for meg. Hvorfor hadde jeg latt en jente komme i mellom oss?

Samtidig... 

Det var ikke hvilken som helst jente det var snakk om. 

Det var Caroline. 

Caroline med det lange, store håret med små hårlokk som danset rundt ansiktet hver gang hun rykket litt på seg. Caroline med øyne jeg kunne stirre på i timesvis. Caroline som var Caroline. Hva mer trengte jeg å si? 

Den jenta hadde gitt meg berg-og-dal-bane opplevelse helt siden hun hadde dukket opp i England, usikker på hva som ville komme henne i vente. Om vi begge bare hadde visst hva vi ville oppleve - ville vi unngått hverandre da? 

Caroline snakket jo ikke med meg nå engang. Hun hadde ignorert meg før. Flere ganger. Som da hun "trengte space". Men det hadde ikke vært så ille. Hun hadde i det minste anerkjent tilstedeværelsen min. Nå var det som om jeg var luft. Som om jeg virkelig ikke eksisterte eller fantes. Hun kunne gå rett forbi meg uten å blunke. 

Hun var kanskje et av de som var nesten like såret som Zack. Selv om hun så helt blank ut i ansiktet hver gang hun passerte meg, kunne jeg ikke unngå å legge merke til øynene hennes.

Som alle sa; øynene lyver aldri.

Verken med Zack eller Caroline. Hver gang øynene deres møtte mine for et, et lite sekund var det skuffelse og bitterhet. Jeg hadde skuffet dem begge.

De to personene jeg brydde meg mest om hatet meg nå av hele sitt hjerte.

Jeg hadde dolket Zack i ryggen ved å unngå å fortelle ham om Caroline og meg. Hadde jeg kunnet, villet jeg skrudd tilbake tiden og bare fortalt ham alt med en gang. Blitt ferdig med det og tatt imot konsekvensene med en gang, så hadde jeg sluppet all dritten. Jeg gjorde det bare verre ved å dra den lengre.