Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 32; "Hva gjør du her?"

Jeg åpnet opp døren og tok alt inn for meg.

Veggene, gulvet, møblene. Alt virket så fremmed, samtidig som at det virket så kjent. Jeg kikket bort mot stuen og la merke til sofaen som min mor pleide å sitte i. Hun kunne sitte der i flere timer og bla gjennom de tusenvis av motemagasinene hun abonnerte på.

Jeg strammet en muskel i kjeven ved tanken på at hun ikke satt der lenger, men et eller annet sted i et sykehus. Trangen til å rive ned alt rundt meg var fristende, men jeg holdt meg rolig. Oliver og Caroline sto nok bak meg, undrende på hvordan jeg ville reagere. Jeg pustet dypt inn og minte meg selv på å beherske meg. Det var feil tidspunkt å klikke helt nå.

Jeg snudde meg tilbake mot dem. Oliver sto tilbakelent og kikket bort på bilen, mens Caroline så overraskende forbauset hun, hun og. Det var nok forfjamsende for henne å være tilbake. Hun så opp på meg og øynene hennes myknet opp.

"Er det greit om jeg tar en tur til rommet mitt?" Sa hun.

"Det gamle rommet mitt," korrigerte hun seg med som om det hun sa tidligere var feil. Tross alt, så hadde det ikke vært noen i rommet til Caroline siden Caroline. Teknisk sett så var det fortsatt hennes rom.

Jeg nikket og klødde meg på bakhodet.

"For all del."

Hun la bagasjen forsiktig fra seg og gikk mot trappene. Det var som om et stille vindpust fløt rundt meg i det Caroline forsvant. Lyden av en dør som åpnet og lukket var det eneste en kunne høre her i huset. Det var for absurd for meg. Jeg var vant med lyder over hele huset. Fotskritt i trappene. Pierre som gjorde i stand i kjøkkenet. Dorothy som støvesugde rundt i huset.

Jeg husket ikke sist det var så stille.

"Herr. Wolverhampton."

Jeg kikket opp på Oliver.

"Jeg tar meg av bagasjen så du kan få slappet litt av."

Jeg nikket og ga han et lite smil.

"Takk."

Veien opp til rommet mitt hadde føltes uendelig lang. Trappene hadde virket så mye mer lengre å gå enn til vanlig. Det kan ha vært fordi jeg sammenliknet dem med trappene i Collett huset som ikke strakte seg så bredt ut eller hadde så mange trappetrinn. For et halvt år tilbake kunne jeg ha jogget opp og ned de trappene uten å ha tenkt så mye over det.

Da jeg først sto utenfor rommet mitt fikk jeg et lite tilbakekast av hvordan det så ut. Til vanlig ville det vært rot og klær som lå strødd over hele rommet, noe jeg antok som veldig vanlig, men jeg visste at det ville være ganske strøkent. Jeg åpnet døren forsiktig og trådde inn.

Akkurat som jeg hadde forventet var det ingenting av rot å se. Sengen min var redd opp og klær lå pent ved sengekanten. Det hadde nok ligget der en stund. Jeg fortsatte inn i rommet og så meg rundt. Små ting som jeg hadde glemt lå der, dukket opp. Til tross for seks måneder borte hadde jeg glemt så mye. Blant annet hvordan rommet mitt så ut.

En trang til å komme meg ut, slo meg. Mitt eget rom, rommet jeg hadde vokst opp i, føltes så altfor fremmed for meg. Minnet av drømmen jeg hadde hatt om en Ninja skilpadde og en yngre versjon skremte meg. Den drømmen hadde funnet sted akkurat her. Jeg følte meg kvalm og lukket øynene.

Med ett var jeg like fort ut av døren, som jeg hadde kommet inn. Føttene mine begynte å gå febrilsk vekk uten å engang vite hvor jeg skulle. Det var så merkelig å se meg rundt mens jeg gikk. Selv om jeg var i mitt eget hus, føltes det som om det tilhørte noen andre.

Som om jeg ikke tilhørte her.

Jeg stoppet opp utenfor en brun dør og kikket opp på skiltet.