Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 40; "Våken"

Tilgivelse. 

Et ord som ikke tok mer enn et sekund å si, men hadde en så stor betydning bak det hele. Når folk spør om din tilgivelse. Alltid tilgi. 

Aldri benekt andres feil, men alltid tilgi. 

For det å gjøre feil er en del av det å leve. En del av det å lære. En del av det å vokse. 

Vi gjør feil fordi vi er mennesker. Ingen er perfekte, og det vil heller ikke være en person i hele verden, eller hele universet som er det. Hver og en av oss, gjør feil, store og små, men det handler bare om å fortsette fremover. Ikke se tilbake. Holde blikket stødig med et klart sinn.

For hvis du ikke tilgir, hva er poenget med å lære av sine feil? 

Uansett hvor helt forjævlig den feilen er. Uansett hvor hardt såret du ble. Uansett hvor ille det var, alltid tilgi. 

Du tilgir ikke, fordi du er svak eller en som gir seg lett. Du tilgir fordi du er den som har autoritet og makt til å ordne opp i ting. Du er den som vet hva som er riktig. Selv om det krever all mot fra deg, må du huske at det kunne vært deg. Det kunne vært deg som gjorde helt samme feil. Og i din situasjon ville du kanskje ikke sett på det som en feil, men mer som et valg som virket riktig for deg. 

Du er sterk fordi du velger å tilgi. Velger å se bort fra det dumme. Velger å gjøre det riktig.

Aldri legg deg ned for å sove, mens du er forbannet over noe. For du vet aldri om det er du eller den personen du er forbannet over, vil våkne opp neste morgen. For du vet aldri om du får mulighet til å snakke med dem igjen. Ting skjer. Kom deg over det. Tilgi. Selvom det er hardt å tilgi, er det i alle fall bedre å vite at du fikk ordnet opp i det før det var for sent. 

For, du vet aldri når ting kan ta slutt.

I det ene sekundet er alt som ren harmoni. I det neste sekundet kan alt det du en gang elsket, være borte. 

Jeg, Caroline Luisa Collett har hatt et drastisk liv i løpet av mine 18 år her på jorda. Jeg har gjennomgått alt det drittet en kan tanke seg. Jeg har hatt problemer. Problemer som jeg har meg selv å takke for og problemer som har blitt kastet på meg, helt uten videre. 

Men jeg ville fortsatt ikke endret på noe av det. 

For gjennom alle disse problemene. Disse hindringene og konfliktene som jeg har hatt med meg selv, så har jeg lært. For disse hindringene er der for en grunn, for å se om det vi vil ha er verdt å kjempe for. 

Jeg har vokst som person. Utviklet meg på alle sider og egenskaper som jeg ikke selv visste jeg hadde. Jeg var blitt sterkere. 

Jeg var ikke lenger usikre, fortapte Caroline som ikke visste hva hun skulle med livet sitt. 

Jeg var blitt den Caroline som sto for det hun sa.

Jeg var blitt meg. 

En person jeg hadde lett etter. En person jeg nå hadde funnet. 

Så klart skulle jeg ikke ta all kreditt for det. Jeg var ikke alene på min vei etter å finne meg selv. Jeg hadde fått hjelp. Møtt på nye folk som hadde hjulpet meg i å forstå. Få et bredere perspektiv på det hele. Gamle venner som alltid hadde vært der hadde også dyttet meg i riktig retning.

En retning som jeg hadde famlet ut fra, men funnet veien tilbake igjen.

Heldigvis. 

Jeg var takknemlig. Mer enn takknemlig, jeg var lykkelig. 

For første gang i mitt liv følte jeg en lykke som spredde seg over hele kroppen min. En lykke som jeg aldri visste fantes. En lykke jeg hadde gitt opp håpet på å lete etter. 

Og nå hadde jeg den. 

Den var ikke fysisk med meg, men mer som om jeg hadde oppnådd den. 

Jeg kunne endelig slå meg til ro. Puste ut. Slappe av. 

Jeg var endelig lykkelig. 

Så til alle dere som sliter. Det at du sliter med noe, gjør deg ikke til en byrde. Det gjør deg ikke umulig å elske eller umulig å motta kjærlighet. Det gjør deg menneskelig. Du fortjener fortsatt godhet og kjærlighet, uansett hva.

Jeg var en gang den personen som aldri ville trodd på det, men jeg gjør det nå. Nettopp fordi jeg vet hvordan det er å være i en slik situasjon. Alt jeg har å si er, vær tålmodig. Ikke slit deg ut med å finne noen som kommer. La dem komme til deg. For det kommer, når du minst forventer det. 

Det er kanskje den gruppen med mennesker eller den ene personen. Man visste aldri hvem det var eller hva det gjaldt. 

For min del så lærte jeg endelig hva det betydde å elske noen. Jeg lærte hva det betød å ofre alt for den man elsket. Jeg lærte meg betydningen av kjærlighet i seg selv.

Det var enkelt og det var komplisert. 

Det var hardt og det var lett.

Det var sårende og det var lykke.

Alt på en gang. 

Det var vennskap, forhold og felleskap. 

Spesielt hvis du hadde funnet den ene personen. Den personen som klarte å lyse opp hverdagen din uten å si noe. Han eller hun kunne bare være der, eksistere - og fortsatt gjøre deg lykkelig.

Samtidig var det en del av meg som manglet. Jeg hadde mistet en stor del av livet mitt. En som hadde vært der gjennom tykt og tynt. En stemme som alltid lå i bakhodet mitt. En stemme jeg aldri kom til å glemme. En stemme som fikk meg til å høre etter. 

Jeg følte meg komplett, men ikke helt hundre prosent.

Det var denne ene personen som manglet. Som om den personen hadde dratt fra meg. Ikke på den måten at han hadde forlatt meg, men mer som om han hadde ofret seg for meg.

Ofret seg for meg fordi han elsket meg.

Ofret seg så jeg kunne komme meg ut av det buret jeg hadde vært innelåst i hele tiden. Komme meg ut og endelig bli fri.

Jeg hadde blitt befridd. 

Men jeg hadde også måttet ofre noe for å bli fri. Ofre noen. 

Et hull i hjertet mitt fikk meg til å føle trangen av å si farvel med noen. Gi den personen en siste klem og tviholde ham før det tok slutt. 

Men samtidig måtte jeg minne meg selv på at jeg må se fremover. Ikke bakover.

Glemme gårsdagens. Den har allerede glemt meg. Ikke stresse med morgendagen. Den er fortsatt på vei. Istedenfor, så kunne jeg heller åpne øynene mine og hjertet mitt til en veldig verdifull gave; i dag. 

*

Jeg hev skarpt etter pusten og lukket opp øynene, mens jeg blunket smått. 

Hvor, hvem, hva er jeg?

Et lys som føltes ut som om den var langt unna og nærme meg, blendet øynene mine. For et lite sekund forsto jeg ingenting. 

Brått, var det noen som la en hånd over min.

"Caroline?" 

Jeg stirret på hånden som om jeg helt ikke skjønte meningen med den. Bit for bit, falt alle puslespillbiter på plass.

"Jeg..." Hvisket jeg, med blikket på hånden. "Jeg er..."

Jeg svelget og pustet dypt inn.

Pust, Caroline - pust.

"Jeg er våken."