Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 11; "Friends4Life"

"Brandon," sa hun og så rett på meg.

Det ene sekundet hun hadde lukket opp øynene igjen, virket det som om de var fulle av villhet. Som om hun akkurat i det ene sekundet sprudlet av... Noe. Noe hun brant for. Lengtet etter.

Også var det borte.

"Caroline," sa jeg med en nøytral stemme og nikket. "Var det noe?"

Hun åpnet munnen, men ikke en lyd kom fra henne, så hun lukket den igjen.

Jeg tok en rask titt på henne. Håret hennes var satt opp i en enkel hestehale, med et par hårstrå som falt litt ut. Hun hadde på seg en stor marineblå genser med bilde av en pingvin i midten. Det fikk meg til å tenke over hun hadde fått låne den av Zack, men tanken slo meg fort tilbake om at Zack kunne da ikke ha gensere med pingviner på. Jeg hadde sett måten han kledde seg på. Det inkluderte som regel ikke gensere trykket med dyr på.

Øynene hennes flyttet seg sakte rundt hele meg, før det landet på høyre hånden min som sto lent mot døren.

"Du snakker med noen," sa hun og tro det eller ei, virket hun nesten irritert. "Forstyrrer jeg?"

Jeg åpnet munnen, og akkurat som henne, lukket jeg den igjen. Vell...

Halsen hennes hintet til den klare rødfargen og et eller annet sluknet i henne. Hun kremtet, rettet opp ryggen og ristet på hodet.

Hva faen gjør du Brandon?

Hun skulle akkurat til å snu seg i det jeg sa det jeg skulle ha sagt fra begynnelsen av.

"Mamma," sa jeg og hodet hennes snudde seg tilbake mot meg, med et nysgjerrig utrykk. "Jeg snakker med mamma."

Ansiktet hennes virket neste overrasket over svaret, som om det var langt i fra det hun forventet. Jeg så bare på henne og ventet på en ny reaksjon.

"Lindsay?" Sa hun spørrende og tok et skritt mot meg, mens rødfargen på halsen begynte å svinne. "Snakker du med Lindsay?"

Øynene hennes fløt tilbake til telefonen og plutselig virket hun nesten litt... Nervøs. Caroline var nervøs. Det hadde jeg ikke sett på en stund. Hun krysset bena og begynte å fikle med fingrene hennes, mens blikket lå nede.

"Hver dag," svarte jeg og så enda nøyere på henne. Det var ikke hver dag jeg fant henne utenfor rommet mitt.

Rettere sagt - det hadde aldri skjedd.

Måtte man nyte stunden når man først hadde den, så gjorde man det.

Hun bet leppen sin og svelget, og jeg lurte plutselig på hvorfor hun lurte på akkurat det. Hva var så galt, eller i så fall rart med å snakke med mora si? Jeg var over hav og sjø fra henne, så klart ville hun snakke med meg. Hun ringte hver dag, hver eneste gang hun visste jeg var tilgjengelig. Faren min hilste også inne i mellom, og begge to var flinke med å holde kontakten med meg. Hva var så rart ved det?

Så slo det meg.

Det hadde vært sjeldent jeg så at Caroline snakket med foreldrene hennes, da hun bodde hos oss.

Denne gangen var det jeg som svelget og så bort. Tanken på hvordan Caroline hadde det slo meg som et boks i magen, og igjen ville jeg bare legge armene om henne. Hun virka så liten. Så sårbar. Som om hvis noen rørte på henne, ville hun falle sammen. Eller knuse.

Så jeg holdt armene for meg selv. Istedenfor sa jeg noe annet.

"Vil du snakke med henne?"

Hun så brått opp, som om hun ville dobbeltsjekke meg for om jeg kødda det til med henne.